Jeg så en mann kaste sjokoladepapir ut av bilvinduet i dag. Før jeg rakk å reagere, hadde han kjørt avsted. Med et barn i baksetet. Et barn som vil vokse opp og tro at den slags er greit. Er det slik det skjer? Er det slik sånne folk vokser fram?
Jeg pleier ikke å bruke tid på negativitet, men jeg er visst litt sint i dag, hoho.
Jeg bare lurer sånn på hvem de er, de som ikke tenker på andre enn seg selv.
De som fester tyggis under bord, de som har skitne sko i setet på bussen, de som kaster søppel på bakken.
De som sniker i køer, som går inn på trikken før andre får gått ut, de som tviholder på sitteplassen sin selv om den gamle mannen helt tydelig har mer behov for den.
De som ikke tilbyr seg å hjelpe til med noe, de som aldri deltar på dugnad, de som ikke forstår at man iblant bør gjøre ting selv om man ikke har så lyst, fordi det bidrar positivt til fellesskapet eller betyr mye for noen andre.
De som ikke smiler og som ikke svarer når noen hilser på dem, de som ikke sier «unnskyld», «vær så snill» eller «takk».
De som bruker mobilen under filmen når de er på kino, de som ikke går fra bordet når telefonen deres ringer, de som avbryter samtaler for å sjekke om det har skjedd noe på en eller annen app eller dings.
De som gir blaffen i kildesortering, de som kjøper og bruker og kaster og sløser helt uten skrupler, de som nekter å vike en eneste tomme for miljøet som omgir oss og generasjonene som følger etter oss.
Bare for å nevne noe.
Jeg forstår at alle har sitt å stri med. Alle har dårlige dager iblant, inkludert meg (da prøver jeg riktignok å unngå at det går utover andre). Jeg vet at ingen har energi til å tenke på alt, og at enkelte har nok med seg selv. Jeg skjønner at mange sliter med angst, depresjon eller andre usynlige problemer. Likevel kan det umulig være slik at absolutt alle i bybildet på en tilfeldig hverdag går rundt og har det så gjennomført forferdelig at de mister absolutt all årvåkenhet og empati. Hvem er de folka som kunne og burde brydd seg, men som ikke gjør det likevel?
Det er ikke egentlig meningen å moralisere, og dere må gjerne kalle meg gammeldags, men likevel: Jeg ser på det som en selvfølge å være høflig og hensynsfull. Jeg mener at dette er verdier som ikke blir mindre, men mer viktige i vår moderne verden. Iblant føler jeg meg likevel helt alene om å tenke på andre. Det er faktisk ganske strevsomt og nedslående. Jeg anstrenger meg for å ta hensyn til dem rundt meg, men føler meg ofte omringet av folk som tilsynelatende bare bryr seg om seg selv.
Hvem er disse menneskene? Er du ett av dem? I så fall har jeg en oppfordring:
Bruk et øyeblikk på selvransakelse, og forsøk deretter å løfte blikket og vie en tanke til dine medborgere. Såpass skylder du oss. Vi andre prøver nemlig å skape et bedre samfunn for alle.
Du, derimot, fortjener å leve i et samfunn hvor alle tenker slik som deg.
– – – – –
In other words: I saw a man throw a chocolate wrapper through his car window yesterday. Before I could react he had driven off, with a child in the backseat. A child that will grow up thinking that it’s okay to litter. Is this how it happens? Is this how those people materialise? I don’t normally spend time on negativity, but I seem to be in an angry mood today, haha. I just really wonder who they are. The people who only think about themselves.
The people who leave their chewing gums under tables, who put their dirty shoes up on the bus seats, who throw litter on the ground. The people who sneak in queues, who insist on getting on the train before others can get off, who never give up their seat. The people who never show up and never offer to help, who don’t seem to get that sometimes you should do something for the greater good or because it would make someone else happy. Those who don’t smile or respond when someone greets them, those who never say «sorry» or «please» or «thank you». The people who use their phone during the film at the cinema, those who never leave the table when their phone rings, those who can’t have a conversation without checking some app or doodad or other. Those who don’t give a damn about recycling, who buy and consume and throw away without scruples, who won’t budge an inch for the environment and the coming generations. Just to name a few things.
I understand that every person has his or her own issues. Everybody has bad days, myself included (although I try not to let that have a negative impact on others). No one has the capacity to think of everything at once, and certain people have more than enough with thinking about themselves. Some people struggle with anxiety, depression or other invisible problems. I recognise this, and yet I know for a fact that not EVERYONE around me at any give time is absolutely miserable, to the point where all their awareness and empathy is completely vanished. What about all the people who could and should care, but don’t?
Call me old-fashioned, but I believe it is elementary and natural to be polite and considerate. I think these are values that become more, not less, important in our modern society, yet sometimes I feel completely alone in caring about others. It is draining and discouraging. I go out of my way in consideration of my fellow human beings, but I often feel surrounded by people who apparently only think about themselves.
Who are they? Are you one of them? If that is the case, I have an appeal. Please take a moment to do some soul-searching, and then try to spare a thought for others. You owe us that much. The rest of us are trying to create a better world for everyone, you see. You, on the other hand, deserve to live in a society where everyone thinks like you.
Et dryss kanel 
Dette var som å lese mine eigne tankar. Er så einig med deg!
LikerLiker
Godt å høre at jeg ikke er alene! Takk!
LikerLiker
«I think these are values that become more, not less, important in our modern society, …» – I wholeheartly agree with you!
I’ve often pondered about these things you mention too. Partly I think, that we (as a society) – in a way – harvest, what we (as a society) have sowed. We have told people and were told that life is a constant competition. You have to be tough to make sure you are amongst «the winners». Only the strong ones survive and get what they want. Do what is necessary to «win»!
No wonder, that so many only care about themselves. No wonder, that many look with disgust at seemingly weaker ones or so called «loosers».
I think every human beeing has an inherent egoism. That’s part of being human. However on top of this inherent egoism, we got and still get told, on many occasions to be ego-centric. We circle around ourselves on so many levels and often don’t even notice how much we do it.
Those who still care about others, who try to help those, who are weaker, are often considered stupid and called names because of this. In Germany there is the term of «Gutmensch», don’t know, if maybe you have heard about this term sometimes. It sounds nice/good but in fact if it is used, it is meant in a negativ way.
And yes, sometimes «it is draining and discouraging». I’ve felt the same. However in such moments, I encourage myself by telling me, that the less people are there who still care and show respect towards other fellow humans, animals, nature and environment, the more important it is for every single one of these to show up and not give in. Maybe we are only little lights in the darkness, but still we are lights, and if only one other human being observes us and starts to think and maybe even tries to follow the example we set, it is worth to keep the little lights alive and to not give in.
I hope I was able to express myself in a way that doesn’t cause misunderstandings. Sometimes it is difficult to express in a language which isn’t my first language.
Greetings from very icy northeast of Germany
Liisa
LikerLikt av 1 person
Liisa, I think “Gutmensch” would translate to something like «do-gooder» in English, which also carries a negative connotation (someone who does good things and expects nothing in return). A friend of mine once called me that and I was offended, but now I think of it as a compliment. :)
LikerLikt av 2 personer
Naomi, thanks for this! I wasn’t aware that there is a term in the english language with similar meaning and connotation!
I understand that you decided to think of it as a compliment if you are called a «do-gooder» (Gutmensch), I can’t bring myself to just see it as a compliment, because it is a poisoned one. But I don’t feel offended either, if someone calls me that. I just don’t care. It’s their opinion. So what?! I am rather called «do-gooder» (Gutmensch) then becoming one of those people who care for nobody and nothing. Maybe I am stupid (as some would say) but then it’s my choice to be that kind of stupid. ;-)
LikerLiker
I think it shows insecurity of jealously on the part of the person doing that. Be proud that you’re the kind of person someone would call that name. :)
LikerLiker
Thank you so much for your perceptive comment, Liisa! I understand both your words and your thoughts perfectly. It’s good to know that there are more of us out there!
I’m trying to think of a similar word or expression in Norwegian, because I know what you mean and I think we have an equivalent, but I can’t find it at the moment. It’s so silly that people are being shamed for caring, for putting the needs of other before their own, for not taking part in the rat race. I have written earlier on this blog that I would love to be remembered for being kind, because that is a valuable trait, rather than something more superficial. I’ve also written about being successful, and how I see that as creating a life that makes you happy, not earning lots of money. I think you might right about the goals that society sets for us, and right about the effects it can have on people’s attitudes and interaction.
Your words are really encouraging, though! I truly believe that each and every one of us can make the world a better place, if only a teeny tiny bit better – and even if I sometimes feel discouraged and down, I want to keep my light shining bright. Thanks again for your kind words!
LikerLikt av 1 person
Synne, just be grateful you don’t live in a country where people are shooting each other left and right and part of the population and government don’t seem to think anything needs to be done about it.
To be honest, though, I also have days where I just want to smack people for things like littering and acting like jerks and idiots. For those of us who are awake and aware, life can get difficult and then we have to re-focus on ourselves and what’s good in the world. :)
LikerLiker
I am, Naomi! That is a very good point, and I actually considered adding the tag #firstworldproblems to this post before sharing it last night, haha.
I certainly am thankful for everything that I have, and I really don’t want to come off as ungrateful – in fact, I think these inconsiderate people are the ungrateful ones. The guy who sparked this rant, for instance: When you know where your next meal is coming from, and you have a job, a house, warm clothing, a kid and a car to drive the kid around in, you’d think that dropping a wrapper (from the chocolate you were lucky enough to eat in the first place) in the bin was the very least you could do? It just makes no sense to me.
You are right, of course. It is always a matter of perspective. Thank you for that reminder. I just get frustrated sometimes, and it’s nice to know that I’m not alone. Also, if a single person reads this and does something considerate today, that would be a win.
Now I’m going back to focusing on the positive things, like I normally do! Thanks again for your insightful comment!
LikerLiker
I can TOTALLY relate to everything you are saying! You don’t come across as ungrateful, just honest. Which is really appreciate.
Let’s hope that chocolate-wrapper dude steps in some dog poop that some other jerk didn’t bother to clean up! Lol
LikerLiker
Haha, that thought actually made me laugh out loud!
LikerLikt av 1 person
Dette kjenner jeg også ofte på. Spesielt det der med høflighet på offentlig transport. Veldig mange presser seg frem og inn på bussen før folk har fått gått ut, og det er sjeldent et smil eller en takk å få hvis man lar folk gå foran seg. Og dette gjelder mennesker i alle aldre. Ofte opplever jeg at eldre mennesker oppfører seg som om de har «forkjørsrett» – eller hva man skal kalle det. Det er selvsagt greit at de skal få sitteplass på bussen, men det går an å si takk eller være hyggelig, synes jeg, og ikke bare forvente at alle skal slippe deg frem først. Har vært vitne til at noen eldre mennesker rett og slett har kjeftet på folk som de mener sitter på feil plass i bussen, og har selv opplevd å blitt dyttet bort fra døra på bussen av en eldre dame som absolutt skulle på den bussen først, høhø. Da jeg var gravid og spesielt på slutten av graviditeten, så ble jeg ekstra klar over hvor lite hensyn mange mennesker tar og at mange kun har øyne for seg selv. Man skulle jo tro at når man er høygravid så tar folk litt hensyn, men det skjedde i grunn sjelden (den episoden med damen som dyttet meg bort, skjedde på slutten av graviditeten). Men det gikk jo heldigvis greit med meg og blir det for ille, så kan man alltids si ifra eller spørre om å få sitte, tenker jeg. Men et smil, en takk og generelt litt mer hensyn og å tenke litt mer på andre, synes jeg godt vi kan bli bedre på. Og ja, dette er nok et i-landsproblem, men det må være lov å irritere seg eller reagere på sånt også.
LikerLiker
Jeg er så enig – man skulle jo egentlig tro at de eldre var mer høflige og hensynsfulle, for det virker som at slike verdier sto sterkere før, men de oppfører seg ofte vel så frekt som de yngre. Gjerne med en ekstra kravstor holdning, ja, så «forkjørsrett» var et passende ord, hoho!
Jeg har også faktisk hørt flere mødre si det samme som deg, at folk tok lite hensyn til dem da de var gravide. Det synes jeg er merkelig. Heldigvis er det sant som du sier – de gangene man faktisk trenger sitteplass eller hjelp, enten av synlige eller usynlige grunner, kan man spørre. Da tipper jeg at folk stort sett er greie å ha med å gjøre.
Nettopp, jeg synes liksom ikke at et smil og et takk er for mye forlangt… Kjekt å vite at jeg ikke er alene om det! Takk for kommentaren!
LikerLiker
Dette fikk meg til å tenke på en gang for minst 30 år siden, jeg var ikke så gammel, og satt i bilen med mamma utenfor en butikk på Sørlandet. En mann kom ut i bilen som stod ved siden av oss, og før han kjørte så tømte han askebegeret ut bilvinduet. Mamma kom med en freselyd, festet meg i bilsetet og kjørte etter ham, svingte inn der han svingte inn, og gav ham en overhøvling jeg tipper han fortsatt husker (og jeg satt og måpte over det hele, hoho). Mamma lever ikke lenger, men jeg må ta fram arven etter henne oftere, tror jeg. Heia sinte mammaer! :D <3
LikerLiker
Åh, så herlig! Dette er vi nok flere som kan la oss inspirere av, hoho. Mammaen din må ha vært ei formidabel dame. Jeg ble ordentlig glad av å lese dette – takk for at du delte minnet med meg! Heia! <3
LikerLiker
Hurra for deg Synne. Så godt å se at yngre mennesker som deg bryr seg om dette. Gir meg god tro på ungdommen og framtida.😊
LikerLiker
Å, så hyggelig med oppmuntrende ord! Takk, Eli!
LikerLiker
Jeg er enig med deg! Men jeg opplever det i mye mindre grad innenfor ring 2. Trikken, 20-bussen, 21-bussen. Folk venter disiplinert til avstigende passasjerer har gått av. Folk reiser seg alltid for eldre og gravide. Folk sier unnskyld og takk. Har du bare en vare i kassakø, sier de foran deg i køen at du kan gå foran. Folk er kort sagt urbane!
Jeg var nylig i Bergen. Der reagerte jeg på at folk aldr sa unnskyld! Min venninne, som bor der, bekreftet det… og jeg opplever mangelen på takk og unnskyld andre steder også. Jeg tror kanskje urbanisme gjør noe med oss?
Sartre skriver om gruppe og kø. Urbanitet?
LikerLiker
Så fint å høre, Salome! Dette var et interessant innspill, for jeg har alltid opplevd folk utenfor byen som mer høflige, hensynsfulle og pratsomme enn de urbane. Nå har jeg riktignok vokst opp på et lite sted med 7000 innbyggere, så forskjellen blir selvfølgelig stor, og sammenligningen kanskje urettferdig…
Jeg har også hatt positive opplevelser i Oslo sentrum, men det er også her jeg har observert og irritert meg over det jeg skriver om i dette innlegget – kanskje jeg bare har uflaks, haha.
Jeg har ikke vært i Bergen på mange år, men neste gang jeg er der, skal jeg være bevisst på hvorvidt de sier unnskyld! Så rart!
LikerLiker