Jeg reiser på tur i morgen, så det passer bra å publisere et litt skummelt innlegg før jeg drar!
Advarsel: Dette er langlesning. Jeg har jobbet med denne lista i ukevis. Den består av ti kommentarer jeg ofte får når jeg forteller folk at jeg ikke ønsker meg barn. Det er riktignok ikke noe jeg pleier å trekke fram eller snakke høyt om, nettopp fordi det vekker ganske sterke reaksjoner. Hvorfor er det slik? I det opplyste og frigjorte tjueførste århundre?
Det er ikke til å komme unna at de fleste får barn (eller at jeg skiller meg ut som den individualisten jeg er). Likevel blir jeg overrasket iblant, for det virker som at folk blir støtt når jeg sier at jeg ikke har lyst det, og mange går i forsvar. Som om jeg angriper dem. De får plutselig en amper innstilling, de ramser opp grunner til at de er glade i (eller gleder seg til å få) sine egne barn, og de gir meg nærmest aggressive argumenter for hvorfor jeg også burde formere meg. Hvorfor er det slik? Hvorfor tar mange foreldre min individuelle mening som en personlig fornærmelse?
Det er som om de hører noe helt annet enn det jeg faktisk sier. Jeg synes det er merkelig, synd og slitsomt. Folk kommer med noen ganske rare uttalelser i slike situasjoner, og nå vil jeg presentere ti eksempler. Jeg prøver alltid å være ydmyk og forståelsesfull når jeg snakker med folk om dette, altså, men nå tar jeg meg den frihet å skrive det jeg faktisk tenker når jeg får disse kommentarene.
Ti ting du ikke bør si til noen som ikke vil ha barn (og mine tanker om tilsvar)
– Du har ikke møtt den rette.
Oi, det var nedlatende sagt. Hva vet vel du om det? Dessuten: Jo, det har jeg faktisk (selv om jeg ikke ser sånn på det), men jeg har ikke lyst på barn likevel. For noen kan det nok være slik at visse instinkter våkner opp når de finner noen de vil dele livet med. For andre, for eksempel de som ikke trenger noen livspartner for å være lykkelige og føle seg hele, er det ikke sånn. Det handler om to ulike ting: Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen som jeg passer og har det bedre sammen med enn kjæresten min. Samtidig har jeg fortsatt ikke lyst på barn. Det ene utløser ikke automatisk det andre. Ikke hos alle. For øvrig er det jo slik at noen skaffer seg barn uten å ha funnet «den rette». De gjør det på egenhånd, fordi de har så lyst på barn at de ikke lar en gammeldags, romantisk forestilling stoppe seg. Med andre ord er det ikke alltid slik at kjærlighet og barn er uløselig forbundet, i hverken den ene eller den andre retningen.
– Barn er meningen med livet.
Her mangler det et ord: «mitt». Det du mener å si, er nok: «Barn er meningen med livet mitt». Så fint for deg, da. Så hyggelig å høre. Du vet at folk er forskjellige, sant? At det som gjør livet meningsfylt for den ene kan føles meningsløst for den andre? Tenk på alle som opp gjennom historien har levd sine liv uten barn. Har du virkelig lyst til å hevde at livene deres manglet mening? Folk som Jane Austen, Ludwig van Beethoven, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, Simone de Beauvoir, Leonardo da Vinci, Tove Jansson, Isaac Newton, Oprah Winfrey, Nikola Tesla og Florence Nightingale, for eksempel, som på ulike måter har bidratt til samfunnet opp gjennom årtier og århundrer?
Forresten: Hvis det du mener å si er at vi mennesker må formere oss for ikke å dø ut, at vi egentlig bare er primitive skapninger som skal sikre artens overlevelse i det store bildet, så er det en helt annen debatt. Vi skiller oss fra dyrene ved at vi tenker kompliserte tanker, har fri vilje og tar veloverveide valg. Om du virkelig mener at livet bare går ut på overlevelse og at alle ekstra elementer er overflødige, kan du jo flytte ut i skogen og gå naken rundt og bare spise og sove, og se 1) hvor mange som har lyst til å yngle med deg, og 2) hvor meningsfylt den tilværelsen føles.
– Det er bare en fase / Du vil ombestemme deg.
La meg begynne med å medgi at du muligens har rett. Man skal aldri si aldri, og det er alltid lov å endre mening, og stranger things have happened. Når det er nevnt, synes jeg at også dette er en håpløst nedlatende kommentar. Det er ikke noe forståelsesfult eller støttende utsagn. Du kunne like gjerne sagt: «Jeg vet bedre enn deg, du har bare ikke skjønt det ennå.» Er det slik du pleier å reagere når noen forteller deg at de har lyst til å studere bilogi, eller at de vil flytte til utlandet? Når noen har tatt et bevisst valg som kan få stor innvirkning på framtida deres, pleier du da å overkjøre dem som en utålmodig bedreviter? Om det så viser seg at vedkommende ombestemmer seg etterhvert, er det likevel hyggelig av deg å respektere dem i mellomtida. Hvis dagen kommer, bør du forresten prøve å holde deg for god til å si «hva var det jeg sa?», men du er trolig typen til det også.
-Du er egoistisk.
Dette er en gjenganger! Det er faktisk en ganske vanlig oppfatning at folk som velger å ikke få barn er egoister. Jeg synes det er veldig merkelig, men jeg tror kritikerne tenker som så: «De som har barn er selvoppofrende, fordi de setter barnets beste foran sitt eget (ellers er man en dårlig forelder). De som ikke har barn, setter altså seg selv først. Det gjør dem til egoister.»
La oss bare få klarhet i hva egoisme egentlig er for noe. La oss si at hele verden går under og at alt ligger i ruiner og at det bare er to mennesker igjen på kloden. Den ene personen finner en sjokolade, kanskje den siste som finnes. Da ville det være egoistisk av vedkommende å spise hele selv. Det er en annen person der, og den ene personen bør ta hensyn til den andre personen, ikke sette seg selv først. La oss så si at det er én person igjen på kloden. Vedkommende finner en sjokolade. De færreste ville synes at det var egositisk om den personen spiste hele sjokoladen da? Det finnes ikke noen annen person å ta hensyn til, og man er ikke egoistisk med mindre man setter seg selv foran andre. Slik er situasjonen her også. Jeg har ikke noe barn, det er hele poenget. De som ikke kan få det, synes du at de er egoister? De har heller ikke barn, vet du, men det gjør dem selvfølgelig ikke til selvsentrerte mennesker – for man kan ikke være egoist med mindre man har noen andre å nedprioritere. Det å si at det er egoistisk å ikke få barn, blir som å si at det er dårlig gjort av EU å holde Narnia utenfor.
Hva er det så de mener? Prøver de egentlig å si: «Jeg ofrer mye for barna mine, så det bør du også gjøre»? Det er i så fall ordentlig smålig, men jeg får den følelsen iblant, følelsen av at folk synes det er urettferdig at jeg slipper å forholde meg til ting som de må slite med. Saken er bare den at det må de ikke. Ingen i våre dager, i vårt samfunn, må få barn. De har valgt det selv. Derfor er det ikke urettferdig, og det har ingenting med meg og mitt valg å gjøre.
– Det er unormalt.
Faktisk var det noen som sa dette til meg en gang. En voksen mann. Med en litt sånn irettesettende tone. Vel, la meg bare si det slik at «normalt» er et subjektivt begrep. Det som er helt hverdagslig og selvfølgelig for noen, er eksotisk og uvanlig for andre, og omvendt. Dette skulle man tro at de fleste visste og var enig om, men det gjelder visst ikke deg. (Sånn sett er det kanskje du som skiller deg ut?) For meg er det helt utenkelig å slenge en slik unødvendig og lite gjennomtenkt bemerkning i ansiktet på noen, men for deg er det tydeligvis helt greit. Normalt, om du vil. Du kan ta med deg normalen din et annet sted og spare meg for denslags, takk.
– Du vet ikke hva du går glipp av.
Dette er en interessant kommentar av flere grunner. For det første er det selvfølgelig enda en nedlatende og litt fiendtlig innstilt uttalelse, en slags «jeg vet bedre enn deg» blandet med «da kan du bare ha det så godt». Tenk om man hadde sagt dette til folk i andre situasjoner? Hva om en vennegjeng skal ut på tur og én person ikke kan være med fordi han eller hun ikke har råd? «Du vet ikke hva du går glipp av, Henrik. Du får bare gjøre noe annet i stedet, da, men du kommer til å angre, for vi kommer til å ha det hyggeligere enn deg.» Det er en uhøflig og usympatisk tilbakemelding.
For det andre: Jeg mener det er omvendt. Det er ikke jeg som ikke vet hva jeg går glipp av, for alle vet jo hvordan et gjennomsnittlig familieliv fortoner seg, og jeg kan legge opp livet mitt helt annerledes. Det er du som ikke vet hva du går glipp av. Hvordan hadde livet ditt sett ut om du valgte som meg? Kanskje du kunne begynt å jobbe med noe helt annet? Kanskje du kunne realisert den store drømmen du hadde som ung? Kanskje du kunne flyttet til utlandet? Det går selvfølgelig an å gjøre disse tingene med barn også, men når man får barn, blir ens prioriteringer endret. Det er helt naturlig, og det er helt riktig. Samtidig er det slik at når man får barn, godtar man en viss strukturering av livet sitt de neste 18 årene. Bleier og søvnunderskudd. De første skrittene og ordene. Barnehage. Tegninger på kjøleskapet. Kjøring og henting. Markblomster i små hender. Barneskole. Stort smil og ny ransel. Leksehjelp. Hjemme-fra-jobb-med-sykt-barn. Tur til Legoland. Foreldremøter. Stolt publikum på teateroppsetning. Ungdomsskole. Pubertet og usikkerhet. Flyktige forelskelser. Kakebakst til skoleavslutningen. Sommerjobb. Videregående. Nye impulser. Øvelseskjøring. Russebil med vennegjengen. Studieretning. Hybel. Så forlater fugleungene redet, og man ser tilbake på nesten to tiår som har vært givende og uvurderlige, men kanskje uten de store overraskelsene. Jeg har tenkt gjennom dette. Jeg vet hva jeg takker nei til, hvordan livet mitt kunne sett ut om jeg valgte annerledes, men det vet faktisk ikke du.
– Hva med de som ikke kan?
Det er trist når folk som virkelig ønsker å lage egne barn, ikke har anledning til det. Likevel er det da vitterlig ikke slik at jeg kan gjøre det på deres vegne? Hvordan ville det bedre situasjonen for dem? Livet er urettferdig, og det vil alltid være slik at noen har muligheter de velger å ikke benytte seg av. Det at du har gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet, betyr ikke at du MÅ bli lege, selv om det finnes folk som skulle ønske at de kom inn. Solidaritet er en dyd, men det finnes grenser. Det å si at jeg burde få barn fordi at noen ikke kan, blir som å si at alle som tåler hunder må ha hund på vegne av allergikerne, eller at alle med velfungerende bein må løpe maraton på vegne av rullestolbrukerne. Det er ikke slik det fungerer.
– Da får jo ikke foreldrene dine barnebarn!
Ikke gjennom meg, nei. Det stemmer. Skulle ønske jeg slapp unna uttrykket «livets dessert», men det er ikke så lett. Barnebarn er visstnok helt ubeskrivelig fantastisk, så hvordan kan jeg frarøve foreldrene mine en slik fryd? For å være helt ærlig, så har jeg i perioder hatt dårlig samvittighet på grunn av slike kommentarer. Jeg er intenst glad i foreldrene mine, og vil gjerne glede dem, men denne uttalelsen skurrer på flere måter. For det første tror jeg først og fremst at foreldrene mine vil at jeg skal være glad og gjøre det jeg har lyst til. Jeg tror ikke det hadde føltes riktig for dem om jeg skulle gjennomgå en slik voldsom livsendring mot min vilje, bare for at de skulle få noen å leke med og skjemme bort i helgene.
For det andre: Det er ikke slik at man skylder foreldrene sine noe bare fordi man tilfeldigvis ble født. Vi hadde ingenting vi skulle sagt, plutselig en dag fantes vi bare, og det er en urimelig tanke at vi så skal stå i gjeld til foreldrene våre livet ut. Heldigvis går tida framover, og i dag er det mindre vanlig enn før at sønner og døtre tvinges til å utdanne seg innen foreldrenes felt eller overta familiebedrifter de ikke vil drive. Det er også mindre vanlig å tenke at man kaster skam over familien om man ikke produserer arvinger. Heldigvis. Det var jo en utbredt oppfatning i sin tid, men i dag høres det håpløst gammeldags ut.
For det tredje: Ville du sagt det samme til noen som ikke har mulighet til å få barn? «Å, foreldrene dine må være så skuffet?» For å være ærlig, skjønner jeg ikke helt hvorfor man trekker inn foreldrene i det hele tatt. Jeg mener vi har kommet lenger enn som så.
– Hva om alle tenkte som deg?
Åh, det hadde vært fint. Jeg skjønner at dette er ment å få meg til å si «uff, da hadde menneskeheten gått til grunne, jeg bør nok produsere tre unger på rappen for å unngå at det skjer», men slik er det ikke. Jeg har kjent etter og tenkt etter, og så har jeg funnet ut at barn er noe jeg ikke har behov for. Hvis flere hadde gjort det, og faktisk tatt et bevisst standpunkt til barn i det hele tatt, hadde kanskje ikke overbefolkningen og hungersnøden på jorda vært like store problemer som de er i dag. Realiteten er jo at veldig mange finner ut at de venter barn uten nødvendigvis å ha tenkt gjennom det i forkant, så menneskeheten ville nok bestått, og vel så det.
– Hvem skal ta vare på deg som gammel?
Det får vi se på, men la meg snu på det. Var det derfor du fikk barn? For å kunne bruke dem som slaver? For å kunne gi dem dårlig samvittighet og kreve at de tar seg av deg den dagen du ikke klarer deg selv? I så fall er det du som er egoistisk.
Puh! Dere skjønner kanskje hvorfor jeg ikke snakker så høyt om dette i sosiale lag? Det blir som regel ikke noen særlig hyggelig konversasjon. Jeg prøver som sagt å være imøtekommende, så jeg pleier som regel ikke å si noe av det som står her – jeg bare mumler noe om at folk er forskjellige, før jeg bytter samtaleemne. I de tilfellene hvor jeg prøver å sette spørsmålstegn ved folks argumenter, blir de som regel opprørte. Vi skriver 2017, men det er fortsatt ikke vanlig eller sosialt akseptert å velge bort morsrollen. (Menn som ikke vil bli fedre, derimot, får ikke de samme reaksjonene. Det er en annen diskusjon.)
Mange sier forresten «du ville jo blitt et god mor». Jeg vet at noen ikke liker den kommentaren, men personlig synes jeg ikke at det er problematisk. Jeg skjønner at vedkommende sannsynligvis tror at jeg er selvkritisk og redd for ikke å strekke som forelder, og at de vil berolige meg. Det er riktignok ikke det som er greia for min del – jeg vet at jeg kunne blitt en god mor, jeg har bare ikke lyst. Så enkelt er det faktisk.
Det er altså ikke som om jeg hater unger, la meg understreke det. Tvert imot så synes jeg det kan være ganske fint å tilbringe tid med dem og få et lite innblikk i livene deres (noe man kan gjøre uten å være forelder selv), og jeg synes det er flott at de gir folk så mye glede. Jeg har bare ikke noe behov for å skape mine egne.
Det er ikke vanskelig å få barn, det viser folketallet på kloden. Jeg kunne trolig hatt fire unger i dag, om jeg hadde villet. Det som er vanskelig, er å ta stilling til om man faktisk ønsker noe som hele samfunnet forventer av deg, og så ta beslutningen om å gå mot strømmen. Når du treffer noen som er reflekterte nok og modige nok til å si at de ikke har lyst på barn, kan du jo vurdere å komme dem i møte med respekt. De fortjener det. Du må gjerne være nysgjerrig, men du trenger ikke være nedlatende, defensiv eller dømmende. Disse menneskene har ikke gjort deg noenting. De tenker annerledes enn deg, bare, og det står de fritt til. Man kommer langt med litt toleranse.
Jeg liker forresten ikke ordet «barnløs» når det er snakk om å velge et liv uten barn. Endelsen -løs brukes som regel i negativt ladede ord, der noe egentlig er ønskelig, men mangler. Skruppelløs, arbeidsløs, husløs, arveløs, respektløs. Derfor bruker jeg – og mange med meg – ordet «barnfri» i stedet. Et barnfritt liv er noe man velger. Når det er snakk om ufrivillig barnløshet, er altså den andre endelsen mer på sin plass, og jeg forstår at det kan oppleves som en stor sorg.
Moren min har alltid sagt noe lurt og fint. Helt siden jeg var liten, da jeg spurte (slik barn gjør) om hvorfor min grandtante og grandonkel ikke hadde barn. Så rart, alle andre har jo det? «Ikke alle vil eller kan få barn,» sa moren min, «men det betyr ikke at de ikke lever fullverdige liv.» Det tok jeg til meg og med meg, kanskje fordi jeg hele tida har følt meg litt utenfor. Jeg er så glad for at moren min er en så innsiktsfull person, og at hun valgte å svare tydelig og ærlig på et slikt spørsmål. Det har gjort det lettere å snakke om dette med foreldrene mine. Det har jeg gjort, og de er veldig støttende, og det setter jeg enormt stor pris på. Snart fyller jeg 30 år, og selv om presset til å etablere seg og stifte familie øker, så kommer det ikke fra dem. Det gjør meg heldig, og jeg føler meg fri til å leve det livet som passer meg best.
Jeg tar gjerne imot innspill på dette innlegget. Jeg vet at det er flere som tenker og føler det samme som meg, og som får de samme reaksjonene og spørsmålene, selv om man ofte føler seg forferdelig alene om dette. Vi er ikke alene, og vi er ikke forpliktet til noe.
Nå skal jeg legge fra meg både pensum og blogg, og tilbringe fire dager i London! Vi snakkes i begynnelsen av neste uke!
– – – – – –
In other words: I normally don’t bring this up, because I get so many strange reactions. Why do people become all defensive and aggravated when I say I don’t want children? I try to be humble and understanding, but I really don’t get why my personal choice is such a big deal for other people. Here are ten regular comments, and my thoughts about them.
– You just haven’t met the right person. Yes, I have. He’s amazing, and we’re so happy together, and I still don’t want kids, because that’s a completely different matter.
– But children are the meaning of life! There’s a word missing here: «my». What you’re trying to say is that kids give your life meaning, and that’s great, but people are different, remember?
– You don’t know what you’re missing. Okay, this is an interesting one, not only because it’s really condescending, but because I don’t think it’s true. I think it’s the other way around – you’re the one who don’t know what you’re missing. You could be doing something completely different with your life. You could have started a new carreer, or made that old childhood dream come true, or moved to another country. On the other hand, we all know what regular family life looks like. We sign up for it when we choose to have kids. Changing nappies and losing sleep, first steps and words, kindergarden, driving and picking up, drawings on the fridge, elementary school, helping with homework, flowers for mum and dad, staying home from work when they’re ill, trips to Legoland, PTA meetings, baking for the cake sale, being a proud spectator when they’re in a play, secondary school, puberty, fleeting crushes, upper secondary, teaching them to drive, helping them cram for exams, and then seing them move out to go to uni. Of course you can change things up a bit, and when you look back it has been so rewarding, but not particularly surprising. I’ve thought this through, I know what my life would be like if I chose differently. You, however, do not.
– It’s just a phase / You’ll change your mind. That’s entirely possible. Until that happens, Id love it if your were respectful of my choice and dropped that sanctimonious tone. Also, I might not change my mind, and in that case you’re just narrow minded.
– What if everyone thought like you? Oh, that would be amazing. If more people actually thought this through and made a conscious decision. Considering how many children are born because their parents just weren’t careful, or by parents who don’t want them, or into war / poverty / other difficult circumstances, the world would be a less over populated place, and more people could get the food and resources they need and deserve, and it’s not like we’d die out any time soon.
– It’s selfish. This is a classic, and I just don’t get it. Do people not know what it means to be selfish? Egotistical behaviour means putting yourself before others. If there are two people and one chocolate bar left on the surface of the Earth, and one person eats the choclate without sharing, that’s selfish. If there is only one person and she eats it, she’s not selfish. She’s not putting himself first, because there are no others. I’m not putting myself first, because there are no others. That’s the whole point. I have no kids. People who don’t have kids because they can’t have kids, would you call them selfish? Of course not, since they are not putting themselves before anyone else, and to be selfish, that’s what you have to do. Saying it’s selfish not to have kids is like saying the EU are mean because they won’t include Narnia.
– That’s not normal. (Yes, someone actually said this to me once. A grown man.) Well, normal is a subjective term. Everyone knows that. Except you, apparently. Now who’s the odd man out?
– But then your parents won’t have any grandchildren! Well, that’s true, not through me. I’ve actually felt bad because of this, because I love my parents and I like to make them happy. Then again, they want me to be happy too, so they would not want me to do something huge and life-changing against my will just so they can have someone to play with and spoil on the weekends. What’s more, you can’r seriously think that when we are born – something that we get no say in, something that just suddenly happens to us – we’re indebted to our parents for the rest of our lives? It’s not like we owe them grandchildren, regardless of what we want ourselves. Also, society moves forward. We no longer think that people bring shame on the family name when they don’t produce heirs. Come on, we’re past this.
– What about the people who can’t have children? – Well, I feel for them, but do you reall believe that I should do it on their behalf? How would that solve anything? Life is unfair. Some people get good grades and can go to medical school, but they don’t have to, just because other wish they had good enough grades to get in. Solidarity is one thing, but come on. Saying I should have kids because some people can’t is like saying everyone with functioning legs have to run marathons on behalf of wheelchair users. Life doesn’t work like that.
– Who’s going to take care of you when you grow old? Let me turn this around. Is that why you have or want to have kids? So you can guilt them into caring for you when you’re old? If that’s the case, you’re the selfish one.
It’s not like I hate kids or anything, let me just underline that. I quite like spending time with them, actually, and I think it’s great that they give people lots of joy, I just don’t have the urge to create my own.
My mother has always said that you can live a full life without children. I’m so lucky my parents aren’t pressuring me – but as you can see there is plenty of pressure from others, now that I’m getting closer to 30. I’m not going to let it get to me, and I want to tell others facing the same thing that you are not alone.
Et dryss kanel 
Beintøft å publisere dette innlegget. Jammen er det sant at de fleste går i forsvarsmodus og kommer med de mest irrasjonelle argumentene for å få barn. Jeg har lært meg å ikke nevne tema med et ord med mindre jeg blir spurt, og merker at jeg også legger bånd på meg når jeg svarer. Det er trist. Enda tristere er det vel at folk bare MÅ spørre. Det er i utgangspunktet et svært personlig emne, og jeg får lyst til å svare at jeg faktisk ikke kan få barn, selv om det ikke er sant, bare for å sette folk på plass. Det flammer inni meg når jeg tenker på dette, og det føles veldig fint å vite at jeg ikke er alene. Tusen takk.
LikerLiker
Jeg er så enig – det er merkelig og veldig synd at det skal være så vanskelig å snakke om dette temaet på en saklig måte. Til slutt måtte jeg altså bare skrive litt om det, selv om jeg også stort sett legger bånd på meg, og i likhet med deg synes jeg det er godt å vite at vi er flere. Selv takk, Ida!
LikerLiker
mycket klokt och välformulerat. (som alltid från dig!) vet nog många som hade behövt läsa detta inlägget….haha. kram!
LikerLiker
Takk, Vicky! Haha, sånn er det nok for de fleste, dessverre. Klem tilbake!
LikerLiker
Hurra for dette innlegget! Er veldig enig med alt du sier om det! Får selv ikke spørsmål om slikt enda (er snart 28, men ser kanskje mye yngre ut?), og har selv ikke helt bestemt meg – kanskje barn om ti år hadde blitt superfint! Men om jeg ikke får barn, så tror jeg det skal gå ganske fint , det også. :)
LikerLiker
Jeg er 22 og opplevde at en fyr begynte å snakke om barn PÅ FØRSTE DATE. Nope nope nope.
LikerLikt av 1 person
Valerie Jean: Å, kjære vene. Det er ganske ekstremt. Nei, takk.
LikerLiker
Så hyggelig, Kristine! Takk! Godt at du slipper slike spørsmål og kommentarer foreløpig, la oss håpe at det fortsetter slik – og ja, jeg er sikker på at det blir bra uansett, hihi!
LikerLiker
Du er så vanvittig flink til å skrive!🌸
LikerLiker
Tusen takk for koselig kommentar, Oda! Stor klem tilbake!
LikerLiker
Jeg har alltid, alltid hatt lyst på barn, og det er også noe jeg og samboeren tenker vi skal få engang. Men jeg har også tenkt på livet uten barn og forstår veldig godt hvorfor noen velger å ikke få barn. Å få barn er en stor livsendring og folk burde forstå at dette ikke er noe alle ønsker seg. Å få barn er ikke mer riktig enn å ikke få barn og omvendt, og man burde ikke trenge alskens argumenter for eller imot.
Jeg synes forøvrig det er litt på kanten å påstå at siden du velger bort familielivet, så vet du hva du går glipp av, mens de som velger det, ikke vet hva de går glipp av. Mange lever lenge på jorda før de får barn og jeg tror ikke det er så enkelt å forutse et helt liv med eller uten barn på den måten. Selvsagt vil det være ting man må gi avkall på når man får barn, men det betyr ikke at folk ikke har tenkt over endringene et barn fører med seg. Uansett hva man velger så vil man jo gå glipp av noe, men det trenger ikke være negativt, tenker jeg. Men altså, jeg forstår veldig godt at det ikke er noe hyggelig å høre. Ingenting på denne lista er hyggelig å høre. Ganske spesielt at folk klarer å lire av seg slike fraser!
Jeg synes jo heller ikke det er spesielt hyggelig å bli spurt om når vi skal ha barn (nå slipper jeg reaksjonene på at vi ikke skal ha barn, da). Folk tar det for gitt, og selv om man vil ha barn, så synes jeg det er et såpass privat spørsmål at folk godt kan la være å spørre eller anta. Her om dagen fikk jeg spørsmål om vi skulle få barn snart fordi jeg har en del kosedyr stående i bokhylla mi …
LikerLiker
Takk for reflektert kommentar! Jeg skjønner absolutt hva du mener, jeg setter det selvfølgelig på spissen, og jeg har aldri sagt dette til noen. Derimot så er «du vet ikke hva du går glipp av» jo noe folk sier til meg stadig vekk, tilsynelatende uten å tenke seg om – så jeg vil rett og slett bare peke på det faktum at barn legger en del føringer på livet, slik at det på mange måter blir mer forutsigbart enn det ville vært uten barn. Det trenger ikke nødvendigvis være slik i alle tilfeller, det finnes jo folk som for eksempel drar på jordomseiling med barna sine, men det er altså ment som en generell observasjon. Jeg håper jo også at folk har tenkt over hva det medfører å få barn, både positivt og negativt, og jeg er sikker på at livet med barn er helt uvurderlig for de fleste. Det er likevel ikke folk som får barn som trenger en stemme i samfunnet vårt, det er folk som ikke gjør det… Du har selvfølgelig helt rett i at man gir avkall på og går glipp av ting uansett hva man velger, det er jo en del av livet.
Haha, folk er rare. Kosedyr er noen ganger bare kosedyr. Håper dere kan ta tingene i deres eget tempo, og at det blir veldig bra når tida er inne!
LikerLiker
Er så enig i det du skriver! Jeg ser frem til et liv der jeg kan flytte og reise uten å måtte tenke på skole, barnehage, dugnad, utgifter osv.. Om jeg skulle ønske barn i fremtiden kan jeg alltid velge å bli fosterforelder eller adoptere. Man må ikke «lage baby» for å bli forelder.
LikerLiker
Jeg er sikker på at vi har herlige liv foran oss, hoho! Veldig sant – jeg synes også at det å adoptere eller bli fosterforelder virker som ypperlige alternativer til å produsere egne barn. Det er edle og etiske handlinger; det finnes tross alt millioner av barn på kloden allerede som ikke får det de trenger og har rett på, så hvis man ønsker å bli forelder, er det så flott at noen velger å ta seg av barn som allerede eksisterer.
(Det ble forresten litt rotete over her, med svaret mitt på den andre kommentaren din, som også var et svar, liksom? Håper du ser det likevel. Ville i hvert fall steilet på den daten, jeg også!)
LikerLiker
Noen bruker jo flere år på å få egne barn, men avviser alternativene som allerede finnes. Jeg synes det er veldig synd! Jeg så kommentaren ;) Neias… Sånn prat er ikke OK på første date.
LikerLiker
Hver gang jeg sier at jeg ikke vet om jeg vil ha barn så får jeg høre «å, men du ville blitt en fantastisk mor». Hver gang! Og det gjør egentlig alt verre, om du skjønner? For jeg har slitt mye med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har kjent på lysten på barn. Jeg aner ikke hva som skjer i fremtiden, og om jeg en dag har lyst, men folk må roe ned…!
LikerLiker
Jeg vet hvordan du har det, Caroline! Jeg kjenner også til flere som synes det er en vel så ubehagelig kommentar å få, og jeg får den stort sett alltid selv også. Som om vilt fremmedes oppfatning av mine evner som mulig forelder har noe med saken å gjøre i det hele tatt? Jeg tror nok ikke at de som sier det mener noe vondt med det (så den fikk ikke være med på topp ti over de kjipeste utsagnene, haha), men jeg er helt enig i at folk ikke nødvendigvis bør si det likevel. Ei venninne mener at det har med kjønn å gjøre, at det først og fremst sies til kvinner, og ikke til menn. Som om kvinner er ment å bli mødre, liksom? Nei, sånn er det jo absolutt ikke! Kvinner kan gjøre eller ikke gjøre hva de vil. Dessuten pleier da ikke folk å si «men du ville blitt en god lege, så det burde du bli», hvis man sier at man vil studere språk. Det er nedlatende å uttale seg som om man vet bedre enn noen hva de bør gjøre med livet sitt. Du skal absolutt ikke ha dårlig samvittighet for ikke å ha lyst på barn, det er helt greit, det er helt naturlig, det er helt riktig for mange av oss – og vår egen mening er den eneste som betyr noe. Stor klem! <3
LikerLiker
Sensitíve topic. I have more friends who dont want children. It’s a free world so everybody can choose whatever wants.
I think in the past the reason why everybody had kids was the communities ‘s pressure. But now woman have more right to achieve more things and decide freely. (Luckily)
I am happy that i am not married yet though. :) at this age my mum was married for 6 years…this lifestyle is truly not for me.
LikerLiker
Thank you for your comment, Hanna! Yes, my parents had also been married for years and already had their first child when they were my age. Such a strange thought!
I agree, so much has changed over the last few generations, and today we have more freedom and more possibilities, thanks to the cultural development, women’s rights and globalisation. It’s amazing, and that makes it all the more strange that people still want to pressure and guilt people into having children if they don’t want to… Everybody can choose, as you say, and that’s great!
LikerLikt av 1 person
Tøfft at du skriver om dette Synne! Mener å huske at vi snakket om dette en gang, typ rundt den tiden du overtok Rue st. Bernard. Det er jo en del år siden nå, og det kan godt hende at jeg kom med en slik er her type kommentar, men det husker jeg iallefall ikke (og iså fall beklager jeg på vegne av yngre, ubetenksomme meg). Syns det er fryktelig synd å høre at du får så mange nedlatende kommentarer. Å velge bort barn tror jeg krever en del mot og styrke, nettopp på grunn av samfunnets forvetninger. Det skulle bare mangle at du kan gjøre det som er riktig for deg, men trist at du må rettferdigjøre valget ditt! Spennende å lese om dine tanken rundt dette :)
Håper du har en fin mai og god tur til deilige London!
LikerLiker
Takk for hyggelig kommentar, Sanna! Ingen grunn til bekymring, jeg synes du er en interessant og reflektert konversasjonspartner, og jeg husker våre samtaler i Rue St. Bernard som gode (og iblant litt vin-påvirkede, hoho)!
Jeg synes også at det er rart, i tillegg til slitsomt, å måtte legitimere meg hele tida. Man skulle liksom ikke tro at dette fortsatt var et kontroversielt valg å ta i 2017, men jeg velger å tro at åpenhet kanskje kan gjøre folk litt mer vant til tanken og litt mer bevisst på sine egne reaksjoner.
Håper du også nyter mai, og at du hadde en super nasjonaldag i går! Klem herfra!
LikerLiker
Takk for dette innlegget! Jeg ønsker heller ikke barn og ofte føler jeg meg så ensom i det valget… Det er godt å høre om andre som også ønsker et liv uten barn.
Jeg har også opplevd en del av disse kommentarene, men stort sett har jeg opplevd at folk respekterer valget om å leve uten barn. For samboeren min er det faktisk verre ; han får mye oftere spørsmål om ikke vi snart skal ha barn.
Det jeg synes er aller mest vanskelig med det å velge vekk barn er at jeg har så få rollemodeller å se til. Jeg hadde trengt å se flere lykkelige barnefrie mennesker når jeg blir redd for at valget jeg har tatt til slutt skal gjøre meg ulykkelig. For det er ikke til å stikke under en stol at jeg noen ganger kjenner at alle disse kommentarene fra andre kan gjøre meg bekymret…
LikerLiker
Hei, C! Takk for kommentaren – jeg er enig i at det er godt å vite at det finnes flere av oss! Det er også fint å høre at du stort sett blir møtt med respekt og forståelse, men kjedelig at samboeren din får desto flere spørsmål. Det er interessant, synes jeg, ettersom jeg hadde inntrykk av at det var vanligere for kvinner enn menn å få slike reaksjoner, men etter at jeg publiserte dette innlegget, har jeg fått kommentarer fra og om flere menn som opplever det samme. Det er rart at folk legger seg opp i det uansett, synes jeg, samme om det er en mann eller en kvinne som ytrer ønsket om et barnfritt liv. I framtida blir det forhåpentligvis mindre kontroversielt!
Jeg skulle egentlig også ønske at det var flere som «sto fram» som lykkelig barnfrie. Jeg ramser jo opp noen kjente mennesker i innlegget, men i det daglige hører man mye oftere «hvorfor har ikke hun/han/de barn?» enn «hun/han/de har valgt et barnfritt liv». Det er så synd! Samfunnet og mediene forholder seg til voksne uten barn som om noe mangler, men det er jo motsatt, når de foretrekker å leve livet uten.
Jeg kan også kjenne på et snev av usikkerhet iblant, men slik kan det jo være innen alle felt – man kan lure på hvordan livet hadde sett ut om man hadde studert noe annet eller blitt boende i den byen man flyttet fra, for eksempel. Jeg tror det er helt naturlig, for man kan jo aldri vite, men jeg tror også at det er like greit. Så lenge man lever livet slik man helst vil, og er tilfreds med tilværelsen, ser jeg ingen grunn til å snu den på hodet og gjøre noe man egentlig ikke har lyst til for å tekkes andre. Mye forskning viser at folk uten barn generelt er lykkeligere enn folk med barn, særlig i de første 20 årene etter at folk blir foreldre. Jeg har ikke 20 år å avse, jeg har ikke tenkt å bruke to tiår på å være stresset og ulykkelig med mindre jeg virkelig føler at jeg må, haha. Jeg kan ikke tenke meg noe stort verre enn å angre på å ha fått barn, liksom.
På den annen side, dersom man plutselig våkner opp en dag og vil bli forelder, får man eventuelt ta stilling til det da. Det finnes flere måter å gjøre det på. Jeg tviler på at det kommer til å skje for min del, men man kan selvfølgelig aldri vite, og man kan ikke annet enn nyte livet og leve i nuet, uansett! Jeg er fornøyd med tilværelsen min som den er, og det håper jeg gjelder deg også. Med mindre det endrer seg, trenger vi ikke gjøre annet enn å kose oss. Klem herfra!
LikerLiker
Mykje er allereie sagt i kommentarane over, men vil berre få seie at det er herleg å lese eit slikt ærleg og reflektert innlegg. Me har alle forskjellige oppfatningar og meiningar, men ein kan (og bør) likevel vise respekt og heller vere einige i at ein er ueinige. Håper du får ein kanonfin tur! :)
LikerLiker
Takk for det, Silje! Jeg er så enig – alle er jo forskjellige, og man kan ikke forvente at alle skal være enige i valgene man gjør, men det blir så mye hyggeligere om vi i det minste kan vise hverandre respekt og toleranse!
LikerLiker
Dette var et fantastisk innlegg! Du skriver så fint, åpent og ærlig om valget ditt om å ikke få barn. Jeg har selv opplevd en god del motstand på det området. Spesielt folk som skal påpeke alderen min, og at jeg «sikkert vil endre mening når jeg er eldre», som om jeg må passere 30 eller noe sånt for å ha ordentlig dømmekraft.
Jeg ønsker ikke barn, av flere årsaker og har også en rimelig god forklaring på hvorfor det ville vært ufattelig egoistisk av meg i utgangspunktet, med tanke på høy risiko for arvelige sykdommer, som aldri kunne falt meg inn å utsette et barn for. Da kunne man snakket om egoisme! Det er noe som enkelte folk ikke forstår, siden mange visstnok ikke ser på psykiske lidelser eller medfødte nevrobiologiske lidelser som «ille nok».
Jeg kan forstå at de som elsker barn og ikke ser for seg et liv uten kanskje kan ha problemer med å forstå de som ikke ønsker barn. Men enda verre er det jo når mitt grunnlag i utgangspunktet er at det er totalt uansvarlig å videreføre mine gener. At jeg egentlig ikke ønsker barn, er noe jeg har funnet ut etter jeg innså at jeg «ikke kan få barn». Begge deler er visstnok noe jeg «vil endre syn på når jeg blir eldre» mener enkelte. Som om jeg vokser fra genene mine eller noe sånt da, tydeligvis ;-)
Jeg tenker at vi alle må finne ut hva som gir livene våre mening, og at det ikke finnes noen fasit. Noen ønsker et liv med barn, noen uten. På samme måte som at noen lever best alene, og andre helst ønsker en partner. Vi har ulike definisjoner på et godt liv, og det viktigste er å leve det livet som passer best for hver enkelt.
LikerLiker
Tusen takk for mange gode ord, det setter jeg stor pris på! Det er kjedelig å høre at du får den samme typen kommentarer, særlig når du har opptil flere gode grunner til at du ikke ønsker barn. Jeg synes det er en edel innstilling å ikke ville ta sjansen på å videreføre arvelige sykdommer, tenk om flere klarte å tenke som deg! (Det at mange ikke oppfatter psykiske lidelser som faktiske lidelser, det er jo dessverre et helt eget problem…) Jeg synes også det er flott at du har klart å forsone deg med det valget og nå foretrekker et barnfritt liv uansett, det vitner om styrke, særlig når man får denne typen reaksjoner, som om livet uten barn er mindreverdig. Det er jo selvfølgelig bare tull! (Ofte bunner slike uttalelser like mye i foreldrenes egen usikkerhet, tror jeg, og deres behov for å legitimere sine egne valg.) Uansett så er jeg helt enig med deg – man skal leve livet slik man helst vil, med utgangspunkt i det man selv synes er viktig og riktig og meningsfylt! Vi har skjønt det, hoho!
LikerLikt av 1 person
God tur til London og kos deg kjempemykje!
Som fleire andre har skrive over her så set eg òg pris på dette innlegget. Det er alltid godt å vite at ein ikkje er åleine om noko. :) I tillegg vil eg nemne at eg synest du er heldig som har støtte frå mora di, fordi det gjeld ikkje i mitt tilfelle. Eg må høyre på variasjonar av kommentarane du har skildra kvar gong eg/sambuaren min og eg kjem heim til foreldra mine på besøk, og det endrar seg ikkje same kva eg/me seier eller gjer. Eg har to storebrør som til saman har seks barn, men mora mi meiner at det ikkje er det same å vere farmor som å vere mormor. Som om hovudargumentasjonen hennar for at eg skal få barn er at ho skal kunne verte mormor. Det er så absurd!
LikerLiker
Enig – vi er ikke alene, og det føles bra!
Du har helt rett i at jeg er heldig, og jeg ble faktisk litt trist av å lese kommentaren din, for den situasjonen der unner jeg ingen å være i. Jeg tror kanskje ikke moren din helt forstår hvordan det føles for deg? Hun vil jo sikkert egentlig at du og samboeren din skal være lykkelige, og leve livene deres slik dere har mest lyst til? Det virker rart – absurd, som du sier – å forvente at dere skal få barn for hennes skyld, særlig når hun allerede har seks barnebarn. Det er sikkert en flott følelse å bli besteforelder, og den har hun jo allerede fått oppleve mange ganger. Tenk, så rart det hadde vært om det hadde vært noe annet hun hadde ønsket seg gjennom dere. Tenk om hun hadde sagt: «Livet mitt mangler mening inntil dere får dere hest. Jeg forventer at dere skal legge om hele livene deres og skaffe en hest, med alt det innebærer av utgifter og ansvar i uoverskuelig framtid, uavhengig av om dette er noe dere selv faktisk ønsker, for at jeg skal kunne ri på den i helgene.» Låter ganske latterlig, sant? Ingen kan stille slike krav til andre. Jeg støtter deg helt og fullt, og jeg håper at hun etterhvert slutter å mase på dere, slik at familien heller kan fokusere på å nyte hverandres selskap og gjøre hyggelige ting sammen. Slik friksjon sliter på familieforhold, det har jeg vært vitne til i flere andre sammenhenger. I utgangspunktet er vi jo heldige som har hverandre, og det burde være nok. Alt godt til deg og samboeren din! Håper dere kan fortsette å leve et lykkelig liv sammen, uten at noen legger seg opp i valgene deres. Stor klem herfra!
LikerLiker
Tusen takk og stor klem tilbake!
LikerLiker
I am totally there with you, Synne. We chose not to have kids and I have only regretted it for a few minutes at a time through the years before my mind goes onto something else (which tells you we made the right decision). I haven’t had too many people make obnoxious comments (only people I barely know), but they often assume that I didn’t have kids because I couldn’t so I get a look of pity. I have to say that I never understood the assumption that because someone gets married (or finds a partner), that person should have kids.
I still feel like a bit of a freak at times for not having had kids, but when I mention this to people who had kids they often tell me I was smart not to have kids if I didn’t want to. Much as they love their kids, they say it’s one heck of a very tough job to raise kids & they feel they’ve missed out on the travel, time alone with their mate, sleep, etc.
So kudos to you for standing up for yourself. And thank you for your lovely blog (and taking the time to translate your posts into English!).
LikerLiker
Thank you so much, Naomi! I really appreciate your comment. I can relate to those pity looks – it’s so strange that people still think that when two people live together, they should have kids, and so if they don’t, something must be wrong. It’s that whole assumption that is wrong, in our modern society, where we’re all free to live our lives the way we want.
It’s always refreshing to meet parents who are able to look at having kids in a neutral way, the kind that you are referring to. Luckily they do exist! Some people are honest enough to admit that having kids isn’t always rosy and that it takes a lot of work and commitment, and then it follows that you shouldn’t do it unless you really actually want to. There are plenty of other major life changes that no one would expect you to go through without wanting it, so why this?
I’m glad to hear that you don’t get a lot of nasty comments, and that you are happy with your choice, and I’m going to continue living my life in the same way. Looking forward to it!
LikerLikt av 1 person
Så himla mysig blogg! och tack för dina fina kommentarer :)
LikerLikt av 1 person
La meg bare sei det sånn – takk for innlegget og tankane dine. Dette innlegget saman med det som du publiserte for eit par veker sidan om der du kjente på vanskelighetane rundt valget ditt om å leve ditt liv, er så innsiktsfulle og reflekterte. Vi velger ting og velger samtidig bort ting. Gleder og sorger høyrer livet til uansett kva vi velger – god tur til utenlandsbyen i mitt hjerte!
Eg er relativt ny lesar av din blogg, men gleder meg over alt du skriver og inspirasjonen eg finner her.
LikerLiker
Jeg takker for fin tilbakemelding, det er veldig hyggelig å høre. Nettopp, det å velge og velge vekk er en del av livet, og det viktigste er å ta de avgjørelsene som føles riktig for en selv. Takk for at du leser!
LikerLiker
Jeg syntes det er så trist at du skal måtte forsvare valget ditt. Jeg har hatt denne diskusjoner med andre og har alltid ment at det må da folk få velge selv. Jeg har selv barn og det var helt riktig for meg, men jeg har ingen problemer med at andre velger å la være. Jeg synte også det er bedre å la være enn å få barn fordi man føler at man må fordi det er «normalt». Vi er forskjellige og det bør vi kunne respektere. Nyt herlige London!
LikerLiker
Det er så godt med foreldre som klarer å se saken fra flere sider! Da kan man faktisk ha interessante samtaler om temaet. Det er nettopp det at folk er forskjellige, der ligger kjernen, og det skulle liksom bare mangle at vi hadde ulike ønsker og behov… Akkurat, man kan liksom ikke gå hen og produsere barn fordi andre synes at man bør, hoho. Takk, Cecilie!
LikerLiker
For et innmari fint innlegg. Jeg liker spesielt setningen «Det å si at det er egoistisk å ikke få barn, blir som å si at det er dårlig gjort av EU å holde Narnia utenfor». Fantastisk!
LikerLiker
Så kjekt å høre, Tonje! Hjertelig takk!
LikerLiker
Takk for et flott innlegg. Hun som har vært min livsledsager i snart 30 år nå har heller aldri ønsket seg barn. Og gjett hvor mange ganger hun / vi har vært konfrontert med folk som reagerer med ett eller flere av punktene du beskriver.
Vi har aldri angret på denne avgjørelsen. Til ettertanke så er det opptil flere jevnaldrende venner av oss som valgte å få barn, men endte med å gå fra hverandre mye på grunn av belastningene det medførte. Mens vi fortsatt er par! :-)
LikerLiker
Selv takk, Jon! Så fint å høre at dere lever godt med valget deres, jeg ser fram til et lykkelig liv i samme spor! Det er et interessant innspill – jeg har ikke tenkt så mye over det, men det er selvfølgelig sant at det å få barn kan medføre store belastninger for et par. Det gjør det jo bare desto viktigere at begge parter virkelig ønsker det før man snur livet sitt på hodet på den måten, og man ser jo at veldig mange forhold skjærer seg underveis. Godt poeng! Jeg kan forresten tenke meg at det var enda flere tankeløse kommentarer å få fra omverdenen for 30 år siden, så jeg synes det står stor respekt av valget deres, og jeg håper at det vil bli stadig mindre kontroversielt med tida. Alt godt herfra!
LikerLiker
Läser med rätt stor igenkänning ditt fina inlägg.. Nu när jag passerat 40 har frågorna och kommentarerna om mitt och min mans val att leva utan barn i princip upphört, men särskilt «du vet inte vad då går miste om» och «du kommer att ångra dig» har särskilt jag fått höra x antal gånger. Det är fint att få välja sitt liv, att ha den förmånen. Jag, som ibland varit en orolig själ och inte alltid vetat vad jag vill, har alltid varit säker på det här. Jag har inte valt bort barn, det har aldrig ens varit ett alternativ. Hoppas du slipper de tråkiga kommentarerna!
LikerLiker
Uff, det er så kjedelig at man skal få de samme dumme kommentarene når man velger et liv uten barn. Ja, tenk så heldige vi er som får legge opp livene våre helt selv – da er det bare så merkelig at folk skal blande seg i valgene man tar! Jeg ville jo aldri sagt disse tingene til folk som faktisk får barn, men det tar samfunnet helt for gitt at folk gjør, uten at de nødvendigvis tenker over beslutningene som blir tatt. Da vil jeg mye heller ta bevisste avgjørelser som føles riktige for meg, og det er godt å vite at vi er flere! Takk!
LikerLiker
Jeg har ikke lest alt, bare skumleste veldig raskt. Ville bare legge igjen en kommentar og si at jeg er så enig, og jeg får helt hakeslep av enkelte ting folk sier! Egoistisk å ikke få barn??? Altså… :P Har alltid hatt lyst på barn selv, men har aldri gått og forventet at ALLE skal ha barn. Og nå tviler jeg sterkt på at jeg noen gang kommer til å få egne barn, for jeg vil ikke risikere at de arver alle mine helseplager. Har mistet litt lysten de siste årene uansett, er utrolig mye jobb med barn. At folk orker, haha!
LikerLiker
Takk, Tine Katrine! Haha, jeg skjønner hva du mener! Jeg skulle liksom gjerne hatt flere timer i døgnet som det er… Ja, det er virkelig til å bli satt ut av, alle de rare tingene folk får seg til å si. Det er nok av grunner til å velge annerledes, hvis man vil det, og nok av andre ting å glede seg over her i livet! Uansett hva du/dere ender opp med, er jeg sikker på at det blir bra!
LikerLiker
Jeg sier ingen av de 10 tingene til barnløse/barnefrie. Jeg er gammel nok til å ha kjent mange ufrivillig barnløse, og jeg er gammel nok til å ha erfart at mennesker har ulike preferanser.
Men jeg blir litt provosert når du skriver at vi som får barn ikke vet hva vi går glipp av! «Jeg vet hva jeg takker nei til, hvordan livet mitt kunne sett ut om jeg valgte annerledes, men det vet faktisk ikke du». Jo takk, det vet jeg! Jeg hadde levd lenger enn deg før jeg fikk barn. Jeg visste akkurat hva jeg «gikk glipp av», etter noenogtredve år uten barn. Jeg hadde levd mye, følte meg klar for noe nytt, utover å bestige Machu Picchu, dra til Paris, drikke vin, ta eksamener, bestige topper over 2000 meter, you name it… Jeg opplevde at jeg fikk noe nytt og mye mer da jeg fikk barn!
Og for meg har den ultimate opplevelsen av liv vært den magiske følelsen av å bære et nytt menneske inni meg, og den grenseoverskridende opplevelsen av å føde. Opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Men jeg forstår, og jeg aksepterer, at det ikke er slik for alle!
«Alle vet jo hvordan et gjennomsnittlig familieliv fortoner seg». Hvordan er et gjennomsnittlig familieliv? Jeg vet ikke, kanskje du gjør? Tolstoj: Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte. Eller kanskje er det omvendt?
En ting til, du skriver at livet blir mer forutsigbart enn det ville vært uten barn. (eller hva mener du egentlig?) Livet med barn blir ganske uforutsigbart! Vil du heller ha det forutsigbart? Det livsløpet med barn du skisserer er ganske karikert.
Du skriver «det er ikke vanskelig å få barn, jeg kunne hatt fire unger i dag om jeg hadde villet». Vet du det? Sårende utsagn for de ufrivillig barnløse… Som du skriver: Hva med de som ikke kan?
Nok en gang, jeg kommer ikke med noen av de 10 utsagnene til barnløse/barnefrie! Men jeg sier noe her (siden du spør, siden du provoserer) som jeg ikke ellers ville sagt!
Til slutt, mer Tolstoj: «Det er rart å tenke på hvor mange sorger og bekymringer man skal ha før man får noen glede av sine barn»… Du slipper i hvert fall de sorgene og bekymringene når du er uten barn…
LikerLiker
Hei, Salome! Mange takk for kommentaren!
Ja, ikke sant det er provoserende å få høre sånt? Du reagerer på akkurat samme måte som jeg selv gjør, og dermed understrekes poenget mitt. Dette innlegget består som nevnt av tankene jeg gjør meg, så jeg har aldri sagt det som står over til noen, men jeg får altså selv høre «du vet ikke hva du går glipp av» med jevne mellomrom. Derfor ville jeg prøve å snu litt på det, og faktisk uttrykke noe av det som da farer gjennom hodet mitt, og jeg var forberedt på at det ikke ville gå upåaktet hen.
Jeg forstår at det å få barn er en stor og unik opplevelse, og jeg unner den til alle som ønsker den. Jeg vet selvfølgelig at folks familieliv er forskjellig, men det finnes en del fellesnevnere. (Du sier at oppramsingen overfor er karikert, og det er jo sant – saken er satt på spissen og generalisert, for å få fram poenget. Det er vel ganske vanlig at barn går i barnehage, på barneskolen, på ungdomsskolen og på videregående, og at foreldrenes liv endrer seg i takt med barnas alder? Karikaturer er overdrevne framstillinger som bunner i virkeligheten, så der er vi enige.) På denne måten mener jeg ganske riktig at livet med barn er mer forutsigbart enn livet uten barn. I hvert fall de første femten, tjue årene, når barna bor hjemme hos foreldrene, for da blir livet på en måte institusjonalisert – alle barn skal gå på skole, for eksempel, det er lovfestet. Tolv års grunnskole, tolv år hvor alle Norges barn skal lære de samme tingene, og hvor alle Norges foreldre dermed forholder seg til det samme. Når barn er ferdig med disse tolv årene, er de seksten år gamle. For å ta utgangspunkt i mitt eget liv: De siste seksten årene har jeg bodd i ni ulike byer i fem forskjellige land, og ikke noe sted i mer enn tre år av gangen. Det har vært et eventyr! Det hadde sannsynligvis ikke vært mulig for meg om jeg hadde hatt et barn hele veien, som nå var blitt seksten år. Jeg sier «sannsynligvis» for å være diplomatisk, men jeg tror ikke at det hadde gått, og det hadde i hvert fall ikke vært til barnets beste, med tanke på dets utdanning, språklige utvikling og sosiale liv. Derfor hadde min hverdag sett helt annerledes ut – og ja, mer gjennomsnittlig ut – dersom jeg hadde hatt barn.
Det finnes familier som lever alternative liv, for all del, og det er jo flott at livet med barn ikke føles forutsigbart, for det er naturligvis fullt av gleder og givende øyeblikk, men det fordrer altså visse rammer. Barn trenger mat og klær, bare for å nevne to helt basale behov, og det har foreldrene ansvar for å gi dem. Det ansvaret legger føringer på foreldrenes tilværelse, selv om de kanskje ikke føles som føringer der og da. Det er helt naturlig, og det trenger ikke være negativt, men jeg tror de fleste vil være enige i at det er sant.
Når det gjelder ufrivillig barnløse, så har jeg stor sympati med dem. Igjen: Jeg unner alle som vil ha barn å få det. Du spør om jeg vet at jeg kan få barn, og det gjør jeg ikke, men det er heller ikke relevant, nettopp fordi jeg ikke ønsker det. (Statistisk sett er det visst rundt ett av ti par som har fertilitetsproblemer, så sjansen er stor.) Uansett: Jeg kunne sikkert ha formulert meg annerledes i det sitatet du trekker fram, men i likhet med resten av innlegget så er den saken satt på spissen. Jeg mener ikke å hevde at det alltid er uproblematisk å bære fram og føde et barn, for det forstår jeg at det ikke nødvendigvis er – poenget mitt er at de aller, aller fleste er disponert for å få barn, og at de fleste også gjør det, og at det i mange tilfeller skjer av seg selv med mindre man gjør noe for å motvirke det. Det er en grunn til at kondomer og p-piller er en naturlig del av hverdagen til kjønnsmodne mennesker som ikke ønsker å bli foreldre med det første. Det er også en kjent sak at det fødes barn i fengsel, det fødes barn i sultrammede områder, det fødes barn av 14 år gamle jenter som kanskje egentlig selv burde få vokse opp ordentlig først. Det fødes barn i situasjoner der forholdene ikke nødvendigvis er gunstige, og det er heller ikke uvanlig at helt vanlige folk finner ut at de skal ha barn, uten at de nødvendigvis har planlagt det i forkant. Dette vet vi jo, og det er fordi at i det store bildet, i den store sammenhengen, for flertallet, skal det ikke så mye til. Det tror jeg at ufrivillig barnløse er smertelig klar over, dessverre, og selv om de kanskje ikke har noe behov for påminnelsen, så er jo ikke dette innlegget rettet til dem. De som ønsker seg og ikke kan få barn, ville nok aldri sagt noen av de tankeløse tingene på denne lista.
For øvrig så liker jeg begge Tolstoj-sitatene, fordi slik jeg ser det, så underbygger de argumentene mine heller enn å motstride dem. Det er alltid flere sider av en sak, og han visste å belyse dem!
Oi, dette ble langt, hoho. Takk igjen for innspillene dine! Ha en fin dag!
LikerLiker
Tilbaketråkk: ❤️ | Et dryss kanel
Synne! dette er eit kjempegodt innlegg som eg legg snarvei til asap! Blir så frustrert når eg ikkje veit kva eg skal svare folk, men her er det veldig mange godt poeng som eg vil huske på! <3 takk
LikerLiker
Så hyggelig å høre, Maria! Oh yes, the struggle is real, haha. Takk til deg! <3
LikerLikt av 1 person
Tilbaketråkk: Egoistiske og overfladiske? – Fra oldefars bokhylle
Heisann! Spennende innlegg :) Er enig i mye av det du skriver. Å ikke få barn er like mye et rett valg som å få barn, er jo helt personlig hvorvidt man ønsker det eller ikke. Og man bør ha respekt for andres valg, uavhengig av om man ville gjort det samme (gjelder uansett hva det måtte være). Klikket meg inn på bloggen via artikkelen på abcnyheter.no, fordi jeg reagerte på argumentet ditt om at man ikke vet hva man går glipp av hvis man velger å få barn. Men ser at flere andre har kommentert det samme. Selvom artikkelen er en god artikkel med mange gode poeng, henger ikke dette punktet helt på grep fra din side. Mange får ikke barn før de er godt oppe i 30-årene, og vet godt hvordan livet uten barn ser ut. Men, man kan ikke stå utenfor uten barn, og se for seg hvordan livet med barn ser ut, selvom man har noen ideer/stereotyper om hvordan man trur det er. Man kan kanskje få et innblikk i hverdagen til andre venner og familiemedlemmer, men man vet ikke hvordan det er. Når det er sagt, så synes jeg ikke at man skal si denne setningen, uavhengig av hvilken «side» man står på.
Ellers synes jeg det var en fin artikkel, med viktig poeng. Vi burde være kommet lengre enn dette i 2017. Man har ikke noe med hva andre velger å gjøre i livet sitt på noen som helst måte, enten det gjelder utdanning, reiser, livsstil, jobb eller barn. Og selvom man ikke er enige eller ville gjort ting på samme måte, så må alle møtes med respekt for sine personlige valg.
LikerLiker
Hei, Ingrid! Takk for kommentaren! Jeg er helt enig med deg – dette er ikke noe man bør si til folk i det hele tatt, og den eneste grunnen til at jeg skriver det her, er jo at folk faktisk sier det til meg med jevne mellomrom. Det er ikke rart at folk reagerer når jeg snur mynten andre veien, nettopp fordi at dette er en ubehagelig kommentar å få, og selvfølgelig vet ingen egentlig hva de går glipp av når de velger noe fremfor noe annet her i livet. Heldigvis! Med mindre man er en rollefigur i en fiksjonsfilm og får presentert en visjon av et alternativt livsløp, haha.
Jeg er også enig i at ingen kan sette seg fullt og helt inn i noen andres situasjon, det er også et av livets faktum (selv om man, som du sier, får et inntrykk av hvordan småbarnsliv og familieliv er, nettopp fordi at man omgås barn og familier hele tida, og ikke minst har vært barn selv). «Du vet ikke hva du går glipp av» er altså en ganske absurd uttalelse i utgangspunktet, og jeg mener også at vi burde ha kommet lenger i dag.
Samtidig synes jeg det er interessant at folk skriver/sier at de var voksne og hadde levd mye før de fikk barn, som om de dermed vet hva andres barnfrie tilværelse består i. Som om de vet hvordan sine neste 20 år hadde sett ut hvis de ikke hadde fått barn, og hvordan andres kommende 20 år vil se ut. Dette argumentet virker derfor litt mot sin hensikt, etter min mening. Poenget er jo nettopp at ingen vet hva livet vil by på, uansett hvilke avgjørelser man tar underveis. Særlig ikke dersom man velger å gjøre noe helt annet enn flertallet av befolkningen, som tross alt har barn som en fellesnevner i sin tilværelse.
Takk igjen for gode innspill! Jeg synes det er fint at man kan enes om noen punkter og være uenige i andre, og likevel føre en saklig samtale – og det er nettopp det at folk er forskjellige som gjør livet så spennende!
LikerLiker
Kom tilfeldigvis over denne artikkelen, og har sjeldent følt at noen har satt virkelige ord på det jeg har følt! Har selv hele mitt liv(24 år nå) tenkt at jeg ikke vil ha egne barn, om jeg skulle ha i det store og hele ville ha det, skulle det vært foster eller adoptivbarn (men da, kun i tilfelle jeg skulle ønske det, har i bunn og grunn ikke et ønske om barn). Dette har jeg og gitt uttrykk for siden jeg var liten, men alltid fått de kommentarene du skriver om her, og selvfølgelig er det ikke bare-bare å svare på disse kommentarene. Er litt godt å vite at det finnes flere, som går igjennom dette. Har og møtt en og anna kar som det ikke har fungert med, på grunn av hans ønske om å få barn og hans tanke om at «Hun blir å ombestemme seg med tiden, når den biologiske klokken begynner å tikke». Som du skriver; kan være man gjør det, men meningen man har i mellom tiden bør respekteres. Stå på! Veldig glad noen tar opp dette temaet :)
LikerLiker
Mange takk for fin tilbakemelding, Karoline! Det setter jeg stor pris på! Jeg synes det er godt å vite at vi er flere, og samtidig er det selvfølgelig synd at vi har de samme erfaringene, men jeg håper å tror at økt åpenhet rundt dette temaet kan føre til mer forståelse på sikt. Det kan nok dessverre skje at forhold tar slutt på grunn av dette, ja, og det ser jeg på som helt naturlig, selv om det alltid er trist. Det handler jo om hvordan man vil at livet skal se ut, og ingen bør hverken presse noen til å få barn om de ikke har lyst, eller hindre noen å få barn det hvis de ønsker det… Dette er store beslutninger å ta, og man må bare gjøre det som føles rett til enhver tid, synes jeg. Hvis man treffer noen på veien som tenker likt som en selv, er jo det en fin bonus. Uansett hva som skjer, er jeg sikker på at vi har lykkelige liv foran oss, hihi!
LikerLiker
Hei på deg :)
Jeg har to barn, 4 og 6 år. Gutter. Fantastisk morsomme og rare unger. Han på 4 sa her om dagen » jo apropos det der mamma…». Trodde jeg skulle dævver av latter. Jeg er også gift, to bikkjer, hus, 120% lederjobb og er student.
Men noe er feil… la meg presisere, jeg elsker barna mine og kan ikke tenke meg et liv uten de. Det går ikke. Men hadde jeg valgt denne versjonen av livet på nytt? Jeg vet ikke. Jeg savner friheten min. Jeg har så store drømmer for meg selv men kommer ikke nærmere fordi jeg må hjem til helst 16.30. Mannen min elsker denne versjonen av livet. Jeg føler meg fanget.
Aller helst vil jeg hoppe på båten til Jarle Andhøy og vinke hadet til den kjente verden og bare forsvinne ut. Jarle må være med da for jeg er langt fra et båtmennesket. Men det er friheten i det å løsrive seg fra fast grunn som jeg higer etter.
Under en av samlingene på skolen spurte jeg en jente om hun hadde barn. Hun så på meg og svarte «nei og vi har bestemt at vi ikke vil ha barn heller.» med et tonefall du kanskje kjenner til. Du skulle derfor sett ansiktet på henne når jeg svarte «skjønner deg godt jeg. Jeg har to og vet ikke om jeg hadde valgt det på nytt». ;-)
Jeg er enig med deg, i dagens samfunn hvor menn elsker menn, kvinner elsker kvinner, hvor menn blir kvinner og kvinner blir menn, så kunne man jo trodd at det å velge bort barn var akseptert.
Til slutt skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet, det er mange av meg ;-) Kvinner som er usikre på om de har valgt rett vei, som lurer på «hvordan hadde livet vært uten barn». Kvinner som tenker «hvis jeg skiller meg får jeg hvertfall frihet annenhver uke». Og den følelsen er verre å ha i ettertid enn å ha tatt et helt bevisst valg i forkant.
Ønsker deg en strålende sommer!! :-)
LikerLiker
Hei, Maria! Hjertelig takk for kommentaren din. Jeg setter stor pris på at du deler disse tankene med meg, for de belyser en side av saken som man hører og leser veldig lite om. Du skriver reflektert og ærlig, og det er skikkelig fint å lese – og samtidig litt sårt, for jeg vil jo så gjerne at alle føle seg tilfredse med livene sine, med eller uten barn. Jeg tror riktignok at det er helt naturlig å undre seg iblant, uansett hva slags valg man tar, og lure på hvordan hverdagen hadde sett ut om man hadde valgt annerledes. Samtidig håper jeg selvfølgelig at man gjennom veloverveide beslutninger kan minske risikoen for usikkerhet, tvil og anger. Jeg skjønner at den jenta ble litt forfjamset, for jeg vet ikke hva jeg selv hadde sagt, sånn på stående fot, om noen hadde sagt til meg at de ikke visste om de hadde valgt barn om de skulle leve livet om igjen. Det er en spesiell tanke, for som regel blir foreldre utstyrt med skylapper i det øyeblikket barna blir født, virker det som, slik at opplevelsen glorifiseres og de får den velkjente holdningen som er beskrevet i innlegget. Hvis det faktisk er slik at mange foreldre har et ambivalent forhold til foreldrerollen, så krysser jeg i hvert fall fingrene for at det går seg til med årene – og mye forskning tyder på at mange med barn blir lykkeligere når barna vokser opp og blir mer uavhengige. Jeg unner deg den friheten du savner, og håper du får den igjen etterhvert! I mellomtida håper jeg at det ligger massevis av glede foran deg – og at du kanskje kan ta en natt på hotell for litt egentid når det trengs. Alt godt herfra! En herlig sommer ønskes deg også! Takk igjen!
LikerLiker
Bra innlegg. Det er litt forunderlig dette med at andre skal blande seg inn i hvorfor de som ikke vil ha barn velger det og jeg blir litt oppgitt når jeg hører folk komme med slike litt tankeløse kommentarer.
Jeg er forøvrig uenig med deg i ett av punktene, at de som får barn ikke vet hva de går glipp av. Alle har nemlig hatt en lengre periode i livet sitt uten barn, selv de som får barn lever tross alt omtrent 20-35 år først helt uten barn. Alle foreldre vet akkurat hvordan det er å ikke ha barn og vet nøyaktig hva de «går glipp av». De vet de kunne fortsatt som før uten barn, men tar, i likhet med deg, et veloverveid valg. De aller fleste, enten de har barn eller ikke, lever tross alt helt vanlige liv uten store overraskelser. Den hverdagsstrukturen du sier foreldre har, den har faktisk også de uten barn. Hverdagene er akkurat like rutinepregede og vanlige enten man har barn eller ikke. Man står opp tidlig hver morgen, spiser den samme frokosten, går til den samme jobben, drar hjem og lager samme middag, trener de samme stedene, ser på de samme TV-programmene, gjør akkurat de samme tingene med vennene sine og drar innimellom på ferie på akkurat de samme stedene. For hvorvidt man har et fritt og spennende liv fullt av overraskelser eller ei er ikke bestemt ut fra om man har barn eller ikke. :-)
LikerLiker
Hei, Karen! Takk for innspillet! Du har helt rett når du sier at man kan leve et variert og spennende liv med barn, det ser man jo gode eksempler på hele tida. Jeg forstår at foreldres hverdag er givende, og derfor synes jeg det er så rart at mange foreldre ikke forstår at et barnfritt liv også er givende. Det handler om evnen til å se en sak fra flere sider. Jeg har aldri faktisk sagt «du vet ikke hva du går glipp av» til en forelder, jeg bare skriver det her fordi jeg får lyst til å sende uttalelsen i retur når jeg selv får den slengt i ansiktet… Noe som altså skjer med jevne mellomrom. Jeg synes det er en tullete kommentar i utgangspunktet, for ingen vet jo egentlig hvordan livet ville sett ut om man hadde valgt annerledes.
Du har også helt rett i at alle foreldre har en fortid som barnfrie, så og si, men det er jo ikke dermed sagt at de ville fortsatt å gjøre akkurat de samme tingene de neste 20 årene dersom de ikke hadde fått barn. Tvert imot kunne de gjort hva som helst, alt som falt dem inn underveis, uavhengig av strukturen som følger med det å være forelder. Barn skal gå tolv års grunnskole, for eksempel, ifølge loven, og dermed blir det naturlig for mange foreldre å bo på ett sted i de tolv årene barna går på barneskolen og ungdomsskolen. Hvem vet hvor de hadde bodd ellers, i inn- eller utland, og hvilke nye folk og opplevelser som hadde ventet dem der? Bare for å ta ett eksempel, altså. (Selv har jeg bodd i fem ulike land i kortere eller lengre perioder i løpet av de siste tolv årene, så det er naturlig for meg å tenke i de baner.)
Poenget mitt er samtidig at den rutinehverdagen du beskriver er lettere å unngå – hvis man vil, altså – når man ikke har barn. Selvfølgelig kan man ha en like rutinepreget tilværelse som barnfri, hvis man ønsker det, men man kan også legge opp hverdagen sin helt annerledes, slik noen av oss gjør. Som frilanser står jeg helt fritt til å jobbe hvor og når jeg vil, for eksempel, og den friheten og uforutsigbarheten kunne jeg ikke tillatt meg om jeg hadde to små barn som skulle stå opp, spise, kjøres, hentes og legges til ganske faste tider.
Jeg skjønner veldig godt hva du mener, man kan godt leve ganske like liv med og uten barn, men man kan også leve svært forskjellige liv. Det viktigste er jo uansett at man lever akkurat slik man helst vil! Takk igjen, for en fin og reflektert kommentar!
LikerLiker
Hei. Jeg kom tilfeldigvis over innlegget her via en nettavis.
Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg. Men jeg ser at vi muligens er ganske like. Jeg har aldri vert ukomfortabel med alderen min, er super-nerd, elsker metal, fantasy, sci-fi og tegneserier, skjønner ikke at folk kan foretrekke hund over katt, har aldri vert spesielt glad i barn, og du har levd 25% kortere tid enn meg. Jeg levde lenge med oppfatningen av at jeg ikke skulle ha barn, og ble utrolig fornærmet når folk antydet at jeg garantert ville skifte mening senere. Spørsmål om barn var invaderende og plagsomt. Det er en utrolig privat ting å spør om, så å ta opp slike ting i sosiale lag av folk en ikke er spesielt nær med er ganske frekt. Så jeg ser hvor du kommer fra. De tingene folk får seg til å si er helt hinsides, og jeg har hørt sikkert 9 av de 10 tingene på listen din.
Jeg levde lykkelig i 10 år sammen med mannen som nå er mann til mine barn før jeg begynte å skifte mening. Livet var alt annet enn kjedelig og meningsløst, det var ingen tomrom som trengte å fylles. Men som realisten jeg er kom jeg fram til at om vi skulle ha barn en gang iløpet av livet, var tiden nå før vi ble for gamle. Det var mannen min som var pådriver, men det var den biologiske klokken som ropte høyest. 30-årene løper raskere fra en enn 20-årene, og vi kan dessverre ikke krangle med biologien. Det oppleves sårt om noen påpeker det, men det er bare fakta. Vi blir fort gamle. Og adopsjon som en «alltids kan ty til» er ikke så enkelt det heller. Det er en laaaang og dyr prosess, det tar minst 5 år, og du blir også der avvist om du er over 45 så en må helst starte prosessen før en finner ut at en ikke kan få barn sent i 30-årene. Dørene lukkes, og toget går.
Familielivet er et mysterium for de som er på utsiden. Etter et par år som mor der jeg møtte andre foreldre i barnehagen gikk det plutselig opp for meg at foreldre er faktisk HELT VANLIGE FOLK! De har bare av ulike grunner endt opp med barn. En gang når ei tante så på de aktive glade barna mine og sukket med et smil; “Lurer du ikke på hva du gjorde på før du fikk barn?” fikk hun fort et merkelig uttrykk da jeg svarte “Nei.” Jeg vet nøyaktig hva jeg brukte tiden min på. Jeg dro på konserter, drakk øl, studerte, leste bøker, reiste rundt.
Det som overrasket meg mest da jeg fikk barn, var hvordan prioriteringene mine forandret seg idet jeg lå med en blodig nyfødt sak i armene. Ting som jeg trodde var viktig ble uvesentlig. Jeg har sett flere ganger folk som har levd for kattene sine, som sier at det er utenkelig å kvitte seg med et familiemedlem, plutselig omplasserer katten etter at babyen ble allergisk eller etter et klor på nesen i senga (om en katt legger seg på babyen kan den bli kvalt). Jeg vet med 100% sikkerhet at mannen min, uansett hvor glad han er i meg, alltid vil være mer glad i barna våre enn meg. Vi har blitt nedgradert begge to på den måten. Det er gjensidig ubetinget kjærlighet, udiskutabel.
Jeg hadde ikke lyst på barn, men er glad jeg ikke valgte det bort da jeg var i den situasjonen jeg var i. Ja, det er slitsomt, men er det ikke sånn at en som oftest må jobbe litt for det som er verdt å ha?
Livet er blitt mye mer uforutsigbart, så det er vanskelig å planlegge for mye, en må bare “go with the flow”. Jeg aner ikke om jeg våkner opp alene eller med 3 andre i senga. Jeg vet aldri nøyaktig hvor mange vi blir til middag, om det blir middag, hvor mange livskriser som må håndteres før jobb. Hvor mange dype livs-visdommer jeg lærer i dag. Det må alltid improviseres, og tiden går alltid for fort. Jeg gledet meg som en unge (en bruker det uttrykket for en grunn) til de ble gamle nok til å vise de Narnia, og jeg var så lykkelig når de elsket historien, det å få se historien på nytt gjennom deres øyne var mye større enn å oppleve det selv som ung. De overrasker meg daglig, og jeg er så stolt over å se at de vokser opp til å bli skikkelig fine folk. Jeg føler meg uendelig heldig som har fått disse to fine menneskene til låns for en kort periode i livet. For livet er langt.
Så når folk sier at du vil ombestemme deg og ikke vet hva du går glipp av, ikke bli fornærmet, det er godt ment og de vil deg godt. De har opplevd «den andre sida” og unner deg også å få oppleve det. Jeg sier det stadig vekk til barna når de ikke vil smake på ny og spennende mat ”Du vet ikke hva du går glipp av, men jaja, da blir det mer til meg!” Det er bra at ikke alle liker det samme. ;)
Men når du sier at de årene er “uten de store overraskelsene” så må jeg bare si at du aner ikke hva du snakker om.
Barn er ikke meningen med livet. Den må en nok finne på egen hånd. Men de fyller livet med en ny dimensjon, du vet, det tomrommet jeg sa ikke var der. De jorder meg.
Uten mannen min hadde jeg nok vert barnfri og lykkelig. Men sånn ble ikke livet mitt. Jeg er lever istedet lykkelig det hektiske familie-livet (litt småmisunnelig på de som har frihet til å bruke hele ettermiddagen og kvelden til å studere mens jeg må klare det innen arbeidstid, for, overraskelse, jeg sa visst plutselig opp den faste jobben min og begynte på en PhD etter barna ble født..) helt uten anger. Jeg er glad jeg var godt voksen når jeg fikk barn, for jeg var ikke klar før. Og noen blir nok aldri klar. Jeg syns ikke noen skal føle seg presset til å få barn. Men den vanligste grunnen til at folk får barn er vel at de har seg, det må ikke være et større motiv bak. Livet skjer! :)
LikerLiker
Hei, Synnøve! Så hyggelig å høre at vi har mye til felles, og at du ikke har angret på valget ditt. Det er så flott at man kan ombestemme seg med tida, dersom det føles riktig, og det er interessant å høre den siden av saken. Mange takk for kommentaren din, jeg setter stor pris på at du tok deg tid til å dele dine tanker om temaet.
Jeg tror du har rett i at mange foreldre unner ikke-foreldre å oppleve gleden ved barn, og at enkelte kommentarer derfor er velment. Jeg kan godt føre hyggelige samtaler om dette temaet med foreldre som jeg merker at er reflekterte og vennlig innstilt. Det er ikke det innlegget handler om, det handler om de folka som ikke skjønner at det går an å leve livet på en annen måte enn de selv gjør, de som ble utstyrt med skylapper idet barna deres ble født, og som sier disse tingene med et fnys. Dem er det faktisk ganske mange av, og det husker du tydeligvis fra tida før du selv fikk barn, og det er disse holdningene jeg stusser over og blir lei av.
Ja, hihi, foreldre er helt vanlige folk. Det er tross alt vanlig å bli foreldre i løpet av livet, det er jo litt av poenget med hele denne artikkelen – det er derimot uvanlig å velge det bort, og det er derfor folk reagerer på disse måtene… Det virker forresten veldig fint å kunne introdusere barna sine til diverse favoritter innenfor bøker, filmer og spill! Jeg håper etterhvert å kunne «låne» noen barn, for eksempel tantebarn eller vennebarn, og prakke på dem noen ting, haha! Mange av gledene ved barn kan man ta del i uten selv å være forelder, og det synes jeg er kjekt.
Jeg skjønner at livet med barn er uforutsigbart, for barn er jo uforutsigbare vesener. Samtidig så finnes det ulike typer eller grader av uforutsigbarhet, og her ser jeg nok for meg et litt større bilde. Livet innenfor husets fire vegger og innen familien kan sikkert være fullt av overraskelser, og jeg forstår at hverdagen kan gå over stokk og stein når man aldri vet hvem som våkner hvor eller om det blir middag, men samtidig så ønsker jeg meg en annen type uforutsigbarhet – en som følger med det å frilanse, reise, bo i utlandet, møte nye mennesker, oppleve ting som må oppsøkes. Være fri til å gjøre det som faller meg inn, hvor som helst og når som helst. Jeg har levd et ganske omflakkende liv med store kontraster hittil, og slik har jeg lyst til å fortsette. I tillegg så har vi jo alle ulike oppfatninger av hva som er overraskende… Nettopp fordi at folk er ulike, og ønsker og verdsetter ulike ting.
Jeg setter selvfølgelig saken på spissen i innlegget, for ingen vet hva de går glipp av når de velger noe til fordel for noe annet. Det er et av livets faktum, vi forholder oss til én tidslinje hver. (Kjedelig for oss som liker å drømme oss vekk i fantasy og sci-fi, haha.) Nettopp derfor synes jeg at det er en tullete ting å si til noen, og jeg har da heller aldri faktisk sagt det til noen med barn, jeg skrev det som en tenkt respons. Mange foreldre har riktignok sagt det til meg i årenes løp.
Jeg synes for øvrig at det er ganske stor forskjell på å snu hele livet sitt på hodet ved å bli mor og det å få barn til å smake på ny mat, hoho, men jeg skjønner hva du mener når du sier at «du vet ikke hva du går glipp av» også kan brukes i sånne sammenhenger. Det er likevel slik at det alltid kan slå to veier – ikke alle liker alt, noen går et helt liv uten å like koriander, selv om de prøver å bli vant til og glad i det. Jeg har ikke lyst til å risikere å ikke like å være mor. Ikke med mindre det er noe jeg virkelig, virkelig ønsker. Med mindre den lysten kommer, orker jeg ikke ta sjansen. Det er jo ikke bare mitt liv det er snakk om, men livet til den eventuelle barnefaren og det eventuelle barnet også. Iblant dukker det opp anonyme artikler skrevet av kvinner som ikke trives med morsrollen og som i hemmelighet skulle ønske at de aldri hadde fått barn, og det er hjerteskjærende lesning. Samtidig kan det selvfølgelig hende at jeg våkner opp en dag og at biologien har gitt meg et stort ønske om å bli mamma. Man skal aldri si aldri, som jeg også skriver i innlegget. Noen blir aldri klare, som du selv skriver. Hele poenget er jo at folk er forskjellige, og at det som gir noen stor glede, ikke nødvendigvis er noe særlig for en annen. Det gjelder begge veier – noen barnfrie ville nok vantrives i foreldrerollen, mens noen foreldre kanskje ville vantrives med et barnfritt liv. Samtidig er jeg sikker på at de fleste ville kunne trives greit i begge situasjonene. Vi mennesker er tilpasningsdyktige vesener, og man ser jo jevnlig at folk blir foreldre uten å ha planlagt det eller i det hele tatt ha tenkt gjennom det i forkant. I mange tilfeller blir det slik at de omfavner familietilværelsen, lever lykkelig og aldri kunne sett for seg et liv uten barn, og det er jo utelukkende positivt, når barna først er satt til verden. Man ser helt tydelig at folks prioriteringer endrer seg, akkurat slik du beskriver, og det er tross alt en veldig heldig vri fra naturens side. Mennesker (i hvert fall de fleste) er programmert til å sette barna sine først, om de får noen, og slik må det nesten være.
Så kult at du skal skrive PhD! Lykke til med den, og med resten av livet for øvrig – du virker å være en reflektert og interessant person som dessuten har utmerket smak, haha. Jeg takker igjen for kommentaren din, det var veldig fint å få belyst denne siden av saken!
LikerLiker
Hei Synne. Jeg er 20 år eldre enn deg og det er deprimerende å se at argumentene du møter er AKKURAT de samme som jeg har møtt hele livet, fra jeg som skråsikker 13-åring proklamerte at jeg aldri skal ha barn. Synd at verden ikke har gått videre på DET punktet. Jeg gav til slutt opp å argumentere for mitt syn og lot (ukjente) folk tro at jeg var ufrivillig barnløs – for DA slipper man alle spørsmålene og argumentene. Hold ut – på et tidspunkt blir du så gammel at folk skjønner at det ikke blir noe barn og da får du fred :-)
LikerLiker
Hei, Heidi! Takk for kommentaren! Det er godt å vite at vi er flere – og samtidig kjedelig at vi får de samme tankeløse kommentarene og spørsmålene, og at det ikke går så fort framover på denne fronten som man skulle ønske. Jeg håper at økt åpenhet rundt temaet kanskje kan føre til at det blir mer vanlig å snakke om det, og uansett er det jo kjekt å høre at folk til slutt gir seg med tida, haha! God langhelg!
LikerLiker
Et av det beste innleggene jeg har lest om temaet. Enig i det aller, aller meste. Det er allmenn akseptert å være frekk og bedrevitere mot oss som vil være barnefri.
LikerLiker
Ja, det føles dessverre slik… Takk for fin tilbakemelding, det setter jeg pris på!
LikerLiker
Tilbaketråkk: 2017 in retrospect | Et dryss kanel