Som jeg nevnte i park-podcasten: Denne boka gjorde inntrykk på meg. Da jeg var ferdig med å lese den, måtte den få ligge på nattbordet en stund før jeg kunne levere den tilbake til biblioteket.

Slaughterhouse Five (or The Childrens’ Crusade: The Duty-Dance with Death) er en roman fra 1969 om tilsynelatende vanlige mennesker, vonde minner, tidsreiser og romvesener. Mest av alt er det ei bok om krig og hvilke tragiske følger den har. En satrisk fortelling om menneskeskjebner. Hovedpersonen heter Billy Pilgrim og blir sendt til Tyskland under andre verdenskrig. Mye av det han gjennomgår er selvopplevd, ettersom Kurt Vonnegut kjempet i krigen som ung. Dette ble forfatterens mest berømte og anerkjente roman, og det er en meta-historie full av uventede innfall.

Kurt Vonnegut har en egen evne til å beskrive de mest absurde og grusomme ting på en hverdagslig og humoristisk måte. Språket hans er enkelt, og iblant føles det brutalt, men tidvis er det nesten poetisk. Både hjertevarmt og hjerteskjærende. Jeg ler og gråter om hverandre.

Levende beskrivelser og presise observasjoner. Kurt Vonnegut var en menneskekjenner, en filosof og en fornøyelig kyniker.

Boka inneholder forresten et par grafiske overraskelser! En av dem er en gravstein som er like deler trist og fin, og som traff meg som en knyttneve i magen da jeg bladde om.

Denne vil jeg finne i stort format og ha på veggen så lenge jeg lever.

Dette var forresten min tredje Kurt Vonnegut-bok. Jeg har også lest God Bless You, Mister Rosewater og Galápagos. De er begge å anbefale, men den siste var aldeles strålende, synes jeg. Jeg tør riktignok ikke omtale den, for man kan ikke si noe særlig om den uten å avsløre for mye! Jeg nøyer meg med følgende oppfordring: Hvis du kommer over Galápagos, så angrip den. Ikke les beskrivelsen på baksida, engang, bare begynn å lese.

Kurt Vonnegut maler et dystopisk, men veldig underholdende verdensbilde. Han bruker masse galgenhumor og lar figurer og fenomener gå igjen i flere bøker – så gøy! Han er nå trygt plassert blant favorittforfatterne mine, og jeg gleder meg til å lese flere av bøkene hans i framtida.

– – – – –
In other words: Slaughterhouse Five (or The Children’s Crusade: A Duty-Dance with Death) is a novel from 1969 which really made an impression on me. Such a poetic and well-written story about war and time travel and aliens. Kurt Vonnegut had an amazing ability to write about the most absurd and awful things in a matter-of-factually and humorous way. I love his precise observations, his satirical tone, his black humour and his cynical, yet caring way of describing human nature. I laugh, and then I shed a tear or two. Heartwarming and heartbreaking at once. This particular novel is based on Vonnegut’s own experiences during World War Two II, and it’s a powerful anti-war work. It has a few graphic surprises, like the tomb stone you see above. It hit me like a fist when I turned a page, and I want it as a big poster on my wall for ever. I really recommend this book, and the other ones by Vonnegut I’ve read so far: God Bless You, Mister Rosewater and Galápagos. He creates his own world, with characters and things that show up in several books, and I think they are so good and fun. Vonnegut is now officially one of my favourite authors!