Den siste uka har vært en virvel av flytteesker, vaskefiller, sene kvelder og bittersøte avskjeder, med en del vin og sjokolade mellom slagene, og med mange klemmer og noen tårer nå og da. En flytteprosess er alltid en anstrengende affære, og når man flytter til utlandet for et år, blir det ekstra emosjonelt. Sånn er det bare, det er både helt naturlig og helt riktig, tror jeg. En siste øl med venner, en siste lunsj på taket, en siste middag ute, en siste flaske på deling. Jonasflotte og jeg har hygget oss med å se både bakover og framover i tid – man mimrer gjerne litt når man pakker ned gamle ting, og så gleder man seg når man pakker mot noe nytt. Vi er fulle av forventning og glede, og nå er vi snart klare med en enveisbillett og to tunge kofferter hver.

Nå flytter vi. Neste gang vi høres her inne, bor jeg i London. Hipp hurra!

– – – – –
In other words: This last week has been a blur of boxes, cleaning supplies, late nights and bitterweet goodbyes, with some wine and chocolate thrown into the mix, and with quite a few hugs and tears as well. Moving house is always a demanding process, and when you’re off to another country for a year, it becomes quite emotional. It’s only natural, if you ask me. One last beer with friends, one last lunch on the roof, one last dinner at a restaurant, one last bottle to share. My boyfriend and I have enjoyed looking back as well as looking forward – when you pack up lots of old stuff, you tend ro reminisce, but when you pack for something new, you look ahead. We are full of joy and expecations, and we are almost ready. One one-way ticket and two heavy suitcases each. We are moving, and then next time I blog, I’ll be living in London. Hooray!