Sånne kvelder man ikke ser komme.
Den kvelden vi var på Revolver og klokka plutselig ble tre, så lysene blinket og dørene stengte, men det var så hyggelig å se folk igjen, og ingen hadde lyst til å legge seg, så vi gikk hjem til meg og hadde nachspiel med lange historier og flørting på sofaen og gammel Weezer på anlegget og whiskey i glassene.
Den kvelden som egentlig begynte med en kaffekopp i fire-tida, men kaffe ble til øl, og noen kjente noen som skulle på konsert, og de spanderte mer øl på spillestedet før konserten, og ingen sjekket billetter da det begynte, og plutselig sto vi der med promille på en tirsdag og hørte en amerikaner synge og spille piano og munnspill.
Den kvelden da vi hadde vært på dagsfestival og hadde den gode følelsen i kroppen, og vi gikk til meg for å spise ost og drikke vin, og vi tok en liten akevitt før vi dro ut, og vi gikk til herlige Tilt hvor jeg kom i snakk med en ire, og han og kompisene utfordret oss til et slag shuffle board, guttene mot jentene, og vi vant. Etterpå gikk jeg bort til et bord hvor det satt noen alvorlige folk som så ut som at de kjedet seg noe voldsomt, og jeg foreslo at de burde spille noe – det er jo Space Invaders nedfelt i bordplata! – i stedet for å bare sitte der, men ingen hadde mynter å putte på, og egentlig virket de litt fornærmet, og så gikk de, og noen sa «vet du ikke hvem det var?», og jeg sa «nei», og så viste det seg at Jaa9 & OnklP nettopp hadde forlatt lokalet, men hva så?
Den kvelden da vinsmakingen var over og det viste seg å være en bransjefest i nærheten, og jeg kunne bli med selv om jeg ikke tilhører bransjen, og det ble servert tapas og mer vin, og jeg tok uklare bilder av folk jeg ikke aner hva heter, og til slutt ruslet vi ustøtt hjem gjennom byen, arm i arm for ikke å miste balansen, og ingen av oss skjønner hvordan jeg klarte å miste paraplyen min på veien.
Fire festlige kvelder fra det siste halve året. Sånne kvelder, altså. Håper jeg aldri går tom for sånne kvelder.
– – – – –
In other words: Those nights you don’t see coming.
The evening we were celebrating a birthday at a bar and the clock suddenly struck three, but everybody were so happy to see eachother and no one wanted to go home, so we went back to my place for a little afterparty with long stories and flirting on the sofa and old Weezer on the stereo and whiskey in our glasses.
The evening which actually began with a coffee at four in the afternoon, but the coffee became beer, and then someone knew someone who were in town for a concert, and we went to the venue and they bought us more beer, and when the show started no one bothered to check if we had tickets, and suddenly there we were, tipsy on a Tuesday, watching some American singing and playing the piano.
The evening when we had been to a daytime festival and had that lovely feeling, and we went to my place for cheese and wine, and we had a few shots before going out, and we went to a lovely local bar with lots of arcade games, and I got to talking with an Irishman, and there was shuffle board, and we were challenged by the Irishman and his mates, the boys versus the girls, and we won. Afterwards I went over to a table where some serious looking people seemed to be having a very dull time, and I suggested they play something, as there are Space Invaders machines built into the tables, but no one had a coin, and they actually seemed quite insulted, and then they left, and someone asked «do you not know who they were?», to which I responded «no», and it turned out that some of Norway’s most famous rap artists had just left the building, but who cares?
The evening when, after the wine tasting, there was an afterparty for the wine business, and I got to tag along even though I’m not in the wine business, and there was free tapas and more free wine, and I took pictures of blurry of people whose names I don’t know, and in the end we walked home, supporting eachother to stay on our feet, and no one understands how and where I lost my umbrella on the way.
Four fun nights from the past six months. Oh, those nights. I hope I never run out of those nights.
Et dryss kanel 
Det høres ut som utrolig fine kvelder! Krysser fingre for flere uventa, fine kvelder i framtida, hihi. God helg! :)
LikerLiker
Ja, det gjør jeg også! Håper du hadde en fin helg!
LikerLiker
Uventetede kvelder er spennende. Den følelsen du får når du setter kursen en vei uten å ha en anelse om hva som kommer til å skje er fantastisk. Det er da du føler deg mer levende :)
LikerLiker
Jeg er helt enig – det er så gøy å ikke vite hva som kan komme til å skje!
LikerLiker
Sånne kvelder er ofte de aller fineste! Du skriver alltid så levende. Jeg blir litt små misunnelig og veldig glad av å lese alt du skriver. Er så fint når man kan glede seg så stort over små og store ting, men det er få som klarer å beskrive det så fint som du.
Så til noe jeg har gått og fundert på om jeg skulle skrive helt siden blogg innlegget ditt ble publisert: til slutt fant jeg ut at jeg måtte det, fordi det er småting som folk ikke tenker over, men som har gått veldig inn på meg, og kanskje andre også. Jeg er enig at det morsomste med å være på Tilt er nettopp å kunne spille litt, men det er nå engang en bar for alle. Jeg synes ikke man skal gå bort til folk som ser alvorlige/triste/ser ut som de kjeder seg. Men vet aldri hva som er grunnen eller hvorfor de sitter der. Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg selv har opplevd flere ganger at folk har kommet bort til meg, og at jeg flere ganger har vært ute, ikke for nødvendigvis ha det gøy, men fordi jeg hadde behov for å være med venner.
Jeg har karret meg ut når min bestemor døde fordi jeg ikke orket sitte hjemme alene i leiligheten å grine, og det var lørdag og ikke mulig å finne et sted å sitte uten masse folk, så jeg tok en øl med venner på travel pub. Jeg nøt å kunne slå av tankekjøret litt.
Jeg er kronisk syk. Da jeg var på mitt sykeste kunne jeg gå ut maks en-to ganger i året. Jeg satt gjerne på en stol og så meg rundt og smilte masse inni meg, men ikke utenpå for så langt strak ikke energien, det krevde alt fokus bare å være der. Mine venner viste det jo, og de visste jeg var glad, men det som skjedde var at det så kom det masse folk bort og sa jeg burde ikke være så alvorlig, ikke kjede meg sånn, smile mer. De mente det jo godt, men jeg var jo ikke lei meg eller kjedet meg, jeg hadde bare ikke energi til å være glad utenpå hele tiden, og så ble jeg lei meg at folk fokuserte sånn på det, og så orket jeg ikke mer og gikk jeg hjem. Godt mulig OnklP bare var dust den kvelden, det vet jeg ikke. Han har slitt med angst og rus, men han er og kjent for å havne i slåsskamper og slikt. Men det går jo uansett på det samme. Kanskje han ikke hadde det godt og hadde behov for å snakke med noen venner, eller noen av de ikke hadde det bra, og så orket de ikke sitte hjemme. Kanskje han faktisk kjedet seg. Det vet man jo ikke. Jeg tror du går og spør sånne ting fordi du er opptatt at folk skal ha det bra, og jeg vet du ikke mente noe vondt med det. Kanskje er du helt uenig med meg også, og det er selvfølgelig helt greit. Dette var ikke ment til noen kritikk til deg. Jeg vet hvor glad man kan bli når man er ute og hvor lyst man vil at alle skal være like glad, men jeg ville bare nevne at det kan være grunner til at folk er alvorlige, selv når de er på bar, og at de går når noen prøver å få til ikke være det/bli mer glad.
LikerLiker
Hei, Inger! Hjertelig takk for fin og utfyllende kommentar. Jeg setter stor pris på at du tok deg tid til å komme med et sånt innspill. Det er noe av det som gjør det verdifullt å skrive en slik blogg, at man når ut til folk, og at flere kan utveksle inntrykk og meninger. Om det dukker opp ting som får en til å tenke, er jeg glad man velger å kommentere!
Du har helt rett – jeg er en sånn person som helst vil at alle skal ha det bra. Hvis jeg ser noen som åpenbart har det ille, for eksempel noen som gråter på trikken, går jeg bort og spør om de trenger hjelp eller vil ha en klem. I denne situasjonen hadde jeg dessuten drukket en hel del, og da blir jo mange tendenser forsterket, hihi. Om jeg ikke hadde vært litt i farta, hadde jeg nok ikke gått bort til det bordet, for jeg vet jo at det kan være så mange slags grunner til at folk ser triste ut. Det er ikke slik at jeg går rundt som et krampeaktig positivitetspoliti, liksom! Jeg har jo også dager hvor jeg ikke har overskudd til å smile, og jeg vet at det kan være godt å være ute blant folk uten nødvendigvis å delta i diverse festligheter.
Du har også helt rett i at jeg absolutt ikke mente noe vondt med det da jeg tok kontakt med den gjengen – jeg var jo selv i strålende humør, og ville helst at alle andre også skulle være det, og tenkte at de ville ha det morsommere om de spilte et spill! Dessuten er jo Tilt et sånt sted som gjerne blir stappfullt om kvelden, så folk står i kø for å få bruke arkademaskinene og sitte ved de spillbordene. Derfor følte jeg sikkert også at de burde benytte sjansen, de som var så heldige å få sitte rundt et slik bord, hoho!
Jeg håper selvfølgelig at Jaa9 og OnklP ikke gikk bare fordi at jeg kom bort til dem og var glad (og heller ikke visste hvem de var), men det får vi dessverre aldri vite. Jeg har all respekt for folk som sliter med ting som ikke synes utenpå, og full forståelse for at man ikke alltid ser strålende glad ut på byen. Det var absolutt ikke min intensjon å støte noen, hverken gutta på byen eller deg som leser, og jeg skjønner hva du mener.
Igjen: Mange takk for kommentaren din!
LikerLiker
Jeg syns nå det at du gikk bort til det bordet var rimelig uskyldig. Er en ute i offentligheten må en da tåle at noen tar kontakt, i alle fall på et utested. Enda morsommere at det var Ja99 og OnklP da, haha. Jeg ser det for meg.
LikerLiker
Det var uskyldig ment fra min side, i hvert fall! Mingling på byen er gøy. Ja, det hele fikk en litt snodig vri da det viste seg å være kjente folk, hoho!
LikerLiker