Her følger en ny kombinasjon av ord og toner. Kroppen min har vært fylt av et underlig, kreativt kaos de siste månedene! Håper dere bærer over med meg. Jeg bevarer introduksjonen fra sist gang!

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Det blir litt lettere for hver gang!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og iblant finner jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en torsdagskveld, og jeg ble sittende oppe til sent, for ordene fulgte etter. Denne kombinasjonen er ganske annerledes enn den forrige.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—-

Mental myr

Om denne dagen var et par sko, ville den vært et nytt par som føltes helt fint å gå med når man gikk hjemmefra, og som ikke begynte å gnage før det var for sent å snu og skifte, og som gjorde at man kom hjem med blødende hæler og en følelse av å ha blitt forrådt.

Dagen hadde startet som alle andre, og så utviklet seg i en mørk retning, og nå satt han på en benk og følte apatien skylle over ham. Det var som om små og store ting hadde samarbeidet for å trekke ham ned i melankoliens myrer, og nå var han midt uti. Han ville ikke bevege seg. Han ville ikke synke.

Var det virkelig slik livet skulle være? Han brukte omtrent all tida på jobb, på å gjøre noe som egentlig ikke interesserte ham noe særlig, og så gikk han hjem og gjorde hvasomhelst til dagen var over, og så begynte det hele på nytt. Var dette alt? Han hadde leilighet, arbeid og Facebook-konto, og da virket folk fornøyde. Det var iblant som om alle visste hva han holdt på med, unntatt han selv.

Den velkjente nihilismen meldte seg. Følelsen var som en gammel venn han ikke hadde sett på en stund. Slapp av, ingenting betyr noe uansett. Det finnes ikke noe poeng. Man kan prøve å fylle dagene med mening, men livet er egentlig meningsløst, og til sist dør man. Det er ikke noen vits i å kjempe imot, for man synker bare lenger ned i myra. Han ville ikke bevege seg.

Han gikk hjem likevel. Med slepende skritt og et blikk som ikke fokuserte på noenting. Med en tung tomhet i magen som aldri ble borte. Han spiste brødskiver med leverpostei til middag, for hvembryrseg, og han så fem episoder av en middelmådig serie, og så var det endelig legitimt å legge seg.

Det beste med disse dagene var at de alltid tok slutt.

—-

Photo: Ulf Bodin

Dere må gjerne gi lyd fra dere! Jeg blir så glad for tilbakemeldinger på slike skumle innlegg, hihi!

– – – – –

In other words: I’m so nervous about these things! My mind has been a creative mess these last month, so please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. Sometimes I take out my recorder, and here is a result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. This combination is quite different from the last one. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

Mental Mire

If this day were a pair of shoes, it would be a new pair which felt fine when you left home, and which didn’t start hurting your feet until it was too late to turn around and change, and which had you return with bleeding blisters and a feeling of betrayal.

This day had started like any other, and then developed in a dark direction, and now he was sitting on a bench feeling the apathy wash over him. It was as if little coincidences and bigger issues has worked together to drag him into the mires of melancholy, and now he was right in the middle. He didn’t want to move. He was afraid of sinking.

Was life really supposed to be like this? He spent almost all his time at work, doing something that honestly didn’t interest him very much, and then he went home and did whatever for the rest of the day, and then it all started over. Was this it? He had a job, an apartment and a Facebook account, and so people around him seemed satisfied. It was as if everyone knew what he was doing, except he himself.

The familiar nihilism came knocking. The feeling was like an old friend he hadn’t seen for a while. Relax, nothing matters anyway. There is no point. You can try to give your days meaning, but life actually has no purpose, and ultimately you die. It’s no use fighting it, as you will just sink deeper into the mire. He didn’t want to move.

He walked home anyway. With dragging feet and a gaze that didn’t focus on anything. With a heavy hole in his stomach which never went away. He ate dry sandwiches for dinner, because who cares, and he watched five episodes of a mediocre TV series until finally he felt like he could go to bed.

The best thing about days like these was that they always came to an end.