Noen ganger er man så heldig at man får både i pose og i sekk. Det føles helt uvirkelig at jeg var i Thailand for en drøy måned siden, og selv om mitt forrige innlegg var en kjærlighetserklæring til snøen, tenkte jeg at vi nå kunne ta en tur til en tropisk øy!

Koh Mak ligger utenfor østkysten av Thailand, omtrent fem timers kjøring og en times båttur fra Bangkok. Vi var fire stykker som tok den turen, etter tre dager i hovedstaden, og vi var veldig klare for å kjenne vind i håret og sand under fotsålene. En sjarmerende trebåt fraktet oss det siste stykket.

Vi steg i land på Koh Mak, oppkalt etter en spesiell type steinfrukt som vokser på palmene. De sto tett langs kanten av det turkise vannet, under den strålende desembersola, og hilset oss velkommen.

På denne lille øya finnes det veldig få turister, og det var et stort pluss for oss. Vi ville jo ha en mest mulig autentisk opplevelse! Det var godt å kjenne frisk sjøluft og slå fast at forurensning, forsøpling og andre urbane bivirkninger ikke hadde nådd frem hit ennå. For eksempel er det et ganske begrenset veinett på øya, og mange steder er det bare grusvei, ikke asfaltdekke. Vegetasjonen er ofte tett og viltvoksende, og det er få gatelys. Det morsomste for oss bortskjemte nordmenn var kanskje at øya er uten strøm og vann i to timer hver dag. Jaså, du vil sku på lyset eller vaske hendene mellom klokka tre og fem om ettermiddagen? Det skulle du ha tenkt på før du dro fra byen, hoho.

På Koh Mak bor det omtrent 800 fastboende. Noen av dem kjører drosje – det vil i praksis si at de eier en pick-up. En slenger sekken på lasteplanet, klatrer etter og holder seg fast som best man kan. Gøy!

Noen av dem driver bensinstasjoner, med litt mer rustikke pumper enn vi har her hjemme.

Noen av dem bor i hus som dette. Koselig!

Koh Mak er omtrent seksten kvadratkilometer stor, og sandstrendene ligger som hvite silkebånd langs kysten. Det var så fint å endelig komme helt ned til havet og kjenne sand mellom tærne!

Jeg var kjempefornøyd med å kunne vasse i det varme, klare vannet.

Nå er det riktignok på tide med en liten innrømmelse: Strandliv er, om jeg skal være heeeelt ærlig, ikke noe for meg. Jeg er veldig glad i å bade, men jeg er ikke så glad i å sitte i sola og …ikke gjøre stort. Jeg blir så rastløs! Jeg vil aller helst utforske og oppleve når jeg er på ferie, men ettersom jeg tilbragte nesten en uke på oppdagelsesferd i travle Bangkok, var det faktisk helt greit å ta det rolig i fem dager på Koh Mak. Dette stedet innbyr til avslapping og livsnyteri.

Dessuten kunne jeg spionere på sandkrabbene!

Jeg lot meg også fascinere av de ulike palmene. Noen hadde kongler, andre hadde advarende skilt.

De falne kokosnøttene ble sanket inn og nedkjølt hver morgen, slik at man kunne kjøpe seg en nøtt og drikke fersk, forfriskende kokosmelk rett fra skallet. Stort mer kortreist blir det ikke.

Der Koh Mak ikke er dekket av jungel og palmer, er det gjerne store plantasjer med gummitrær. Sevjen tappes (på samme måte som lønnesirup) og brukes til å utvinne gummi, som så blir til produkter av alle slag – støvlene vi går i eller ballongene vi blåser opp kan stamme herfra!

Ikke langt fra denne plantasjen ligger det noen restauranter på rekke. Der spiste vi veldig god mat, laget fra bunnen med lokale råvarer og servert av blide, imøtekommende folk. Spisestedene er gjerne dekorert med blomster, skjell og fargerike lys, på en sånn sjarmskranglete måte, så man har mye å se på hvis det tar litt tid på kjøkkenet. Ved ett tilfelle fikk vi faktisk utdelt kortstokk av innehaveren da det ble klart at vi måtte vente en stund på maten. Så lurt! Vi drakk øl og spilte Boms og president en stund, og så kom den beste fisken jeg kan huske å ha spist: Nyfisket og nygrillet barracuda! Det er en tropisk rovfisk som visstnok kan være veldig farlig, og som i noen deler av verden er mer fryktet enn hai. Vi lot oss ikke skremme, og det ble et minneverdig måltid.

Dagen etter den ekstra vellykkede middagen ville vi ut på eventyr, og derfor dro vi til en annen del av øya for å snorkle. Det er jo så morsomt å plaske rundt på jakt etter fargerike fisk og anemoner! (Jeg har dykkerlappen også, men det ble ikke dykking på meg denne gangen.) Vi ble tatt med til en brygge hvor vi betraktet stilig stolpebebyggelse…

…før vi gikk ombord i en blå båt med en svart og hvit dekkshund.

Båten tok oss til de beste snorklestedene, og vi var ute hele dagen. Vi hoppet fra taket og svømte omkring med snorkler, masker og store smil. God lunsj var også inkludert i prisen for utflukten. Topp!

Vi kunne føle oss som hjemme ombord, så lenge vi ikke tullet med dekoren i fronten. Dette var nemlig the holy temple of the boat. Det er alltid interessant å observere slike skikker på reise.

Da jeg satt på soldekket og tørket etter det siste badet, tenkte jeg at jeg gjerne skulle hatt varmt, klart vann og en egen snorklebåt hjemme også – men da ville det jo ikke vært noe vits i å reise hit!

Med saltvann i håret og lett røde rygger dro vi tilbake til land.

Jeg er så glad for at vi valgte å bo på Koh Mak. Hver kveld så omgivelsene slik ut.

Bare pasteller, palmesus og bølgebrus. Ganske herlig, selv for en storbyentusiast som meg.

Jeg tar dere med tilbake til Koh Mak om ikke så lenge!

– – – – –
In other words: It feels unreal that I was in Thailand little more than a month ago. We spent five days at this lovely little island called Koh Mak. It is situated by the east coast, a five-hour car ride and one-hour boat ride from Bangkok. We were four people who took this trip after three days in the busy capital, and it was such a change of pace. There are only 800 inhabitants on this tiny island, and it’s named after a special drupe that grown on the palms, which are everywhere. The beaches lie like a white silk ribbon along the coast, inviting you do do nothing in the sun all day. (Although I’m a restless person who doesn’t really like spending lots of time at the beach, I could feel how this total relaxation was good for me. I did keep an eye on the sand crabs, though.) I was happy to see that the pollution and littering of urban life hasn’t reached this place yet. There aren’t many roads, and there are few street lights, and the vegetation is wild. The most interesting thing for us spoiled Norwegians was the fact that for two hours every day, the island has no water or electricity. (Oh, so you want to turn on the fan or wash your hands between three and five in the afternoon? Guess you should have thought of that before you left the city!) Koh Mak is such a care-free and relaxing place. The inhabitants are open and friendly, and you feel really welcome. Where the island isn’t covered with jungle and palms, there are rubber trees. The sap is tapped and turned into rubber, used in all kinds of products – maybe your wellies or those birthday balloons stem from these trees! There are a few little restaurants that serve rustic, tasty food with local ingredients. One evening we had a superb meal, after having waited at the table for quite some time – but the waiter gave us a deck of cards to keep us busy. How clever! We played cards and drank beer for a while, and then we were served the best fish I’ve ever had; freshly fished, freshly grilled barracuda. The next day we went snorkeling (I do have a diving certificate, but I didn’t dive on this trip). A blue boat took us to the best locations, and there was a cute dog on board. We could jump from the roof and lounge on the sun deck as much as we wanted – as long as we didn’t disturb the holy temple of the boat in the front. Local customs are so fascinating to see. When I sat in the sun drying after my last swim, I caught myself thinking that I wouldn’t mind having warm, clear water and a boat available at home – but then what would be the point of traveling here? Koh Mak is an oasis. The pastel sunsets are so pretty, and there is nothing to hear but the waves breaking and the breeze playing with the palm leaves. Quite wonderful, even for a big city enthusiast like myself. I’ll take ye back soon!