Noen ganger tar jeg meg selv i å smile, enda mer enn vanlig, på grunn av bittesmå ting. Iblant blir det ordinære ekstraordinært. Helt dagligdagse detaljer kan i et brøkdels sekund gjøre meg varm og glad.

Noen øyeblikk har liksom gullkant. Her er tjue stykker.

– Når prislappen eller klistremerket slipper taket uten at jeg må pelle på den med neglene eller får lim på fingertuppene, og uten å etterlate seg et eneste merke.

– Når du rekker å tenke «nå er jeg i ferd med å sovne» rett før du sovner.

– Når Jonasflotte og jeg tenker likt og siterer det samme dataspillet, den samme filmen eller den samme sangen samtidig.

– Når du føler deg fin og noen legger merke til akkurat den delen av antrekket du selv liker best.

– Når du finner igjen noe du trodde du hadde mistet.

– Når jeg lytter til et album jeg kjenner så godt at hver gang en låt er over, hører jeg begynnelsen på den neste inni hodet.

– Når man faktisk kommer på det man skulle si før telefonsamtalen er over.

– Når det lange ordet på tvers i kryssordet plutselig åpenbarer seg.

– Når du ser på menyen og vet hva du vil ha med én gang.

– Når du tar første bit av det du bestilte og det viser seg å være nøyktig like godt som du trodde.

– Når en fremmed på gata bruker samme parfyme som noen du er glad i, og det er som om de er der.

– Når jeg er på markedet og skal kjøpe fire avocadoer for to euro, og mannen i boden blunker til meg og legger en femte oppi posen.

– Når du kjenner deg igjen i noe en annen har skrevet og tenker «akkurat slik er det!».

– Når du leser en bok om igjen eller ser en film på nytt, og liker de samme tingene akkurat like godt, samme hvor lang tid som har gått.

– Når man for første gang kjenner et vårlig drag i vinden etter en lang vinter.

– Når jeg står ved et fotgjengerfelt og det er klart på begge sider, men jeg venter fordi det står en mor og et barn ved siden av og jeg vil være et godt eksempel, og moren takker med øynene.

– Når kjolen du har sett på er nedsatt med 50 % og det henger én igjen i din størrelse, helt innerst.

– Når skjermen går i svart og det har gått to timer og du innser at du ikke har tenkt på tida eller omverdenen siden filmen begynte.

– Når teen har perfekt drikketemperatur.

– Når telefonen lager lyd og du håper i hemmelighet at det er en viss person som skriver, og så er det det.

Hverdagsmagi, dere.

– – – – – –

In other words: Now and then I catch myself smiling, more than usual, because of some tiny detail. Sometimes the ordinary becomes extraordinary. A split second makes you all warm and happy. Some moments are simply golden. Here are twenty of them. When the price tag sticker lets go without making my fingertips sticky and without leaving any trace. When my boyfriend and I share a thought and quote the same film, computer game or song at the same time. When the tea has perfect drinking temperature. When you have time to think «I’m about to go to sleep» right before you go to sleep. When you look at a menu and know what you want to eat right away. When the food arrives and you take the first bite and it turns out to be just as tasty as you thought. When I’m at the marked to buy four avocados for four euros and the man at the stall blinks at me and puts a fifth one into the bag. When you find something you thought you had lost.  When you read a book or watch a film again, and you love the same parts just as much as you used to, no matter how long a time has passed. When the long word in the crossword puzzle suddenly reveals itself. When you can relate to something that someone else has written and think «Yes, that’s precisely how it is!». When you feel good about your appearance and someone compliments just the part of your outfit that you are most happy with. When your phone makes a sound and you secretly hope that it’s a message from a certain person, and it turns out to be just that. When I listen to an album I know so well that at the end of each song, I can hear the beginning of the next inside my head. When the dress you’ve been ogling is 50 % off and there is a single one left in your size. When the screen goes black and two hours have passed, and your realise that you haven’t thought of the time nor anything else since the film began. When you actually remember what it was you wanted to say before the phone conversation is over. When I’m at a pedestrian crossing and there are no cars in sight, but there is a mother with a child next to me and I wait for the light to change because I wish to set an example, and the mother thanks me with her eyes. When you can feel spring in the wind for the first time after a long winter. Everyday magic, my friends.