I helga var det enda flere mennesker enn vanlig i denne byen. La Nuit Blanche er franskmennenes årlige kulturnatt, og trekker visstnok halvannen million turister til Paris hver høst. Hundrevis av arrangører går sammen for å skape en variert begivenhet som alle kan ta del i. Offentlige muséer og gallerier holder nattåpent og har gratis inngang, og mange flotte bygg åpnes og pyntes og lyses opp for anledningen, og rundt omkring både innendørs og utendørs arrangeres omvisninger, filmvisninger, konserter og annet snacks. Kulturbonanza!

Årets utgave gikk altså av stabelen denne helga, nærmere bestemt mellom lørdag og søndag, og jeg var så heldig å ha to lokale venner som kunne geleide meg litt rundt. (Som nykommer er det nok fort gjort å bli overveldet eller havne i veldig lange køer – det er greit med litt kunnskap om hva man faktisk bør prioritere, og hva det er like greit å betale litt for å se på i ro og mak ved en annen anledning.) Vi begynte med å spise, slik at vi fikk energi til å holde det gående en stund, og så bar det ut på eventyr i kveldsmørke og duskregn.

Først gikk vi på konsert i et gammelt undervisningskloster. En fremadstormende pianist spilte moderne klavérkomposisjoner i fem timer! Vi var bare innom i en halvtimes tid, men det var veldig stemningsfullt. Folk satt langs veggene og trakk inn de flotte omgivelsene, eller lå på gulvet med lukkede øyne og bare lyttet. Samtidsmusikk møtte arkitektur fra 1200-tallet, og det var riktig fint å overvære.

Etterpå fikk vi med oss en liten del av en performance-opptreden. Den foregikk under åpen himmel, inni gårdsrommet i en kirke. Man gikk altså først inn, men så kom man ut i fine bueganger som dannet en firkant, og i midten var det lys, lydeffekter og ekspressiv bevegelse. Det var vanskelig å se, og det lille jeg så var heller ikke så veldig spennende, men jeg likte i det minste de blå draperiene som danset i vinden under buene.

Neste stopp var noe vi bare snublet over, og jeg har sjeldent vært så glad for å oppdage noe ved en tilfeldighet. Vi tittet inn i en bakgård da vi gikk forbi, og noe svevde rundt der inne, opplyst av store lyskastere på bakken. Det var hundrevis, tusenvis, kanskje millioner av små …etellerannet som virvlet omkring. Vi svingte inn og så nærmere etter, og jeg ble euforisk. DET VAR SÅPEBOBLER. Det var enorme mengder små og store såpebobler i glitrende regnbuefarger som reflekterte lyset og fløt i lufta og slo inn i hverandre og landet på bakken og ble tatt av vinden og føk forbi og brast på nesetippen og la seg i håret. Jeg er begeistret for bobler sånn i utgangspunktet, men det var så mange av dem, og de var absolutt overalt! «Kanskje dette er det nærmeste jeg kommer snø denne vinteren», tenkte jeg, og svinset rundt med utstrakte armer, stort smil og tårer i øynene. Det var magisk.

Såh. Etter å ha prøvd å forklare mitt barnlige vesen og mitt emosjonelle forhold til snø for mine franske venner, begynte det å nærme seg leggetid. Vi forlot den herrrrrlige bakgården og gikk videre gjennom gatene, som var fulle av andre nattevandrere. På Bastille-plassen var det enda mer lys og musikk enn til vanlig, og tivolibodene tjente sikkert penger for flere uker, og alle var glade.

Så kom jeg hjem til min lille leilighet, og La Nuit Blanche var over for min del. For denne gang.

Anbefales! En atmosfærisk og ufoutsigbar opplevelse!

———

In other words: This weekend was a luminous and varied cultural experience, as this year’s Nuit Blanche (White Night) took place in Paris. All over the city the museums were open all night and had free admission, and there were concerts, film screenings and pretty lights and decorations in the streets. I went to a lovely piano concert in an old teaching convent, and to an art performance in a church (which wasn’t all that,but at least I liked the blue drapes). Then euphoria struck me as my friends and I stumbled upon a yard filled with bubbles. They were everywhere! On my way home I walked past Place de la Bastille, which was even brighter and more merry than usual. I am very happy with how my White Night turned out!